Recension
Caldwell, Charles
Remember Me
(Fat Possum)

Det var 2002 og Matthew Johnson traff på Charles Caldwell i Coffeeville, en liten by elleve engelske miles fra Oxford, Mississippi, universitetsbyen der Johnson driver sin lille suksessbedrift av et plateselskap. Caldwell hadde kone, fem døtre og 14 barnebarn å ta seg av. Mesteparten av sitt liv hadde han jobbet i industrien. Etter arbeid kunne han få jobber som bluesmusiker i juke jointer. Sjelden betaling i rede penger. Som oftest mot gratis alkohol. Noen ganger våknet han opp steder han ikke kjente seg igjen. En gang våknet han i Chicago iført en ny dress.Han hadde mistanke om at han kunne livnære seg som musiker.

Matthew Johnson var på utkikk etter en uforfalsket, karismatisk bluesmann av den gamle skolen til å videreføre den musikalske arven R.L. Burnside hadde gitt Fat Possum.

Den høye, senete Caldwell med en hes, klagende vibratostemme ikke ulik den for lengst avdøde Chicago-legenden Magic Sam, var mannen Johnson trengte. Caldwell så fram til å vie seg musiken når han kunne pensjonere seg fra fabrikken. I løpet av innspillingene for Fat Possum i 2003 ble han angrepet av kreft, alle sparepengene gikk til sykebehandlingen. I september 2003 var Caldwell død.

Han skulle aldri få oppleve utgivelsene av sin første, eneste og sisteplateutgivelse. Den er en formidabel soulinspirert deep country blues, sterkt personlig og lidenskapelig, framført med en pastors intensitet i stemmen, med grovhugget, metallisk gitarakkompagnement, og med halvparten av kuttene også med trommekomp.

Alle låtene er signert Caldwell/traditional. Hypnotisk, jordnært. Og det rumler med en sånn der en-manns-ambience og spontan magi. Hva skal man med band? Akkurat som John Lee Hooker og Lightnin´ Hopkins greide han seg fint uten. Sanger henvendt til kjæresten, kona, til bikkja som jager en vaskebjørn opp i treet, og han synger den funky »Down the Road of Love« som sikkert mange husker med Clarence Carter og Duane Allman på gitar. Og den ligger sikkert et eller annet sted i bakhodet til Caldwell, men han trekker den helt ned til Tommy Johnsons »Big Road Blues« fra 1920-tallet. Alt låter som personlige bekjennelser. Rapporter fra hans hverdag. Hans bluesstjerne skal lyse klart etter ham. Dette er musikk med udødelig sjel.

/Øyvind Pharo

Lyssna på Spotify