Recension
Jewell, Eilen
Letters from Sinners & Strangers
(Signature Sounds/ Playground)

Synes du det går for lang tid mellom hver gang Gillian Welch slipper plater? Eller at du ganske enkelt er sulten på å høre en ny sanger som har det som skal til for å kunne sammenlignes med Lucinda Williams uten å måtte tåle tillegget ”nesten like bra som”?

Eilen Jewell er 27, egentlig fra Boise, Idaho, men residerer for tiden i Boston. Der vakte hun allerede i 2005 oppsikt med sitt første album, ”Boundary County”.

Med ”Letters from Sinners & Strangers” tar hun skrittet ut av Boston, gjerne hele veien til Norge.

Jewell synger med en stemme som amerikanere vil kalle ”sultry”, forførerisk sexy er vel det nærmeste vi kommer på norsk. Den kan av og til minne om Maria Muldaur og hennes 70-talls-hit ”Midnight at the Oasis”, for de som er gamle nok til å huske den. Bak der ligger både Billie Holiday og Bessie Smith.

Med et lydhørt band bestående av trommeslageren Jason Beck, fiolinisten Daniel Kellar, gitaristen Jerry Miller og kontrabassist Johnny Sciascia, turnerer Jewell country, blues, folk og jazz på en måte som effektivt elimener sjangergrensene.

Fire av sangene på ”Letters from Sinners and Strangers” er skrevet av andre, Dylan (”Walkin Down the Line”), Eric Andersen (”Dusty Boxcar Wall”), Charlie Rich (”Thanks a lot”), samt tradlåten ”If you catch me stealing”. Alle bidrar til å gjøre lytteropplevelsen akkurat så variert at du ikke blir ferdig med plata på noen få gjennomlyttinger. Spesielt Andersen-sangen sitter som et skudd.

Men Jewell har åpenbare evner også som låtskriver. Høydepunkter i så måte er ”How Long”, en blues bygget på en tale som Martin Luther King holdt i 1965, det spretne åpningskuttet ”Rich Man´s World” og ”High Shelf Booze”, om drømmer om et bedre liv, velformulert som ønsket om å bestille drinker fra flaskene som står øverst på bar-hylla.

I likhet med hva som ofte er tilfelle i Gillian Welch musikalske verden, tilhører ikke ”Letters from Sinners & Strangers” noen av de siste 4-5 tiårenes produksjonsmessige idealer. Den er således befriende umoderne, out of time som R.E.M. ville ha sagt det. I min bok er det få argumenter som er bedre for å anskaffe en plate, spesielt i en tid så til de grader preget av ”here today, gone later today”-mentalitet som 2007.

/Tom Skjeklesæther