Recension
Nelson, Willie
Songbird
(Lost Highway)

I forrige årtusen hadde jeg gleden av å se en konsert med Highwaymen i Oslo Spektrum. Til tross for at vi snakket om et countrymusikkens Mount Rushmore, måtte Waylon Jennings, Johnny Cash og Kris Kristofferson finne seg i å falle i skyggen for den lille spebygde og beflettede sistemannen på laget, som på gummisåler med jevne mellomrom listet seg bort til mikrofonen til stadig villere applaus – du kunne høre en knappnål falle når verset begynte, og i de synkoperte pausene i vokalen, like sikkert som du hørte applaus etter versene, og ikke minst etter de vidunderlige gitarsoliene – Willie var Kongen.

På samme måte kommenterte Bob Dylan Willie’s spesielle evne til å ta eierskap til en sang som allerede hadde en sterk eier. Eksemplet var »Always on my mind«, gjort kjent med Elvis, og, som Dylan sa: »When Elvis did a song, you thought it was pretty much done.« Men Willie gjorde den, og gjorde den til sin egen.

Willie kan i sine inspirerte øyeblikk skape glødende magi med både gitaren og stemmen, men eksemplet på at inspirasjonen mangler finner vi for mange eksempler på både live og på plate. Som helhet gjelder dette dessverre også for ”Songbird”. Dette holder ikke, selv om den er produsert av ingen ringere enn Ryan Adams, og der hans egne musikere bidrar.

Vi har flere eksempler på at Willie har funnet fram til hippe producere for sine plater, i forsøk på å skape et nytt uttrykk, det antatt mest vellykkede eksemplet er ”Across the borderline” med Don Was i 1993, men personlig liker jeg også Daniel Lanois’ ”Teatro” fra 1998. Tidligere i år fikk vi også Willie’s inspirerte og fine hyllest til Cindy Walker, ”You don’t know me: The songs of Cindy Walker”. Likevel, hvis vi skal finne et nært eksempel på den vare og følsomme vokalen, og det eminente gitarspillet som Willie er helt alene om, anbefaler jeg gjerne albumet ”It always will be” fra 2004. Willie kan fortsatt, om han er inspirert og/eller om han tar seg tid. For, som på konsertene, kan du av og til ha følelsen av at han rusher gjennom en plateinnspilling med ”godkjente” innspillinger, men som mangler det ekstra som fikk publikum på konserten nevnt innledningsvis til å holde pusten.

For eksempel – hvis han skal hente fram en egen låt fra repertoaret til å starte platen med, hvorfor velger han da ”Rainy day blues”, og i tillegg en versjon helt blottet for engasjement? Og hvis han skal velge to sanger der definitive versjoner allerede finnes, så som i Eva Cassidy’s versjon av tittellåten, og som i Jeff Buckley og opphavsmannens versjoner av ”Hallelujah”, hvorfor gir han oss versjoner som han er nødt til å vite for alltid vil leve i skyggenes dal. Ikke at han nødvendigvis alltid skal lage den beste versjonen av en sang, men likevel, i Willie Nelson’s tilfelle kan vi forvente bedre, at han gir oss litt av det unike. Tross et sikkert og stødig komp, og en fin produksjon hele veien, forsvinner nettopp dette i den samme produksjonen.

Finnes det så ingen lyspunkter? Jo, selvfølgelig er det glimtvis fine ting, personlig er jeg mest svak for en fin versjon av ”Sad songs and waltzes”, men også i ”Back to earth” hører vi Willie’s gitar strekke seg etter noe stort. En ”alternativ versjon” av ”Amazing Grace”, som han har gjort flere ganger før, er spennende. Denne gangen i et nytt dempet arrangement, på en melodi som ligner mer på ”House of the rising sun” enn den originalmelodien vi alle kjenner. Dette er nettopp et eksempel på et arrangement som ikke er typisk Willie, men der Ryan Adams og Nelson møtes på en original og inspirert måte. Et fint orgel krydrer låten på en måte som gir meg lyst til å spille den igjen.

”Alle” vet at Willie gir ut for mange plater. Likevel, jeg slutter aldri å forvente at han gir oss nye klassiske øyeblikk, jeg vet at han fortsatt kan, hvis han vil og tør. Denne gangen er jeg imidlertid i sum svært skuffet over resultatet. Willie har gitt bort for mye av ansvaret til producer, som har gjort en fin jobb, men stjernen selv må skinne, hvis resultatet skal godkjennes.

Jeg har alltid sterkt mislikt uttrykket ”en unødvendig utgivelse”, da det ofte er benyttet på plater der artister, av og til også unge artister, virkelig har prøvd å få til noe stort/nytt/egenartet, men har mislyktes. Da var utgivelsen kanskje ikke unødvendig, men et nødvendig steg på veien i letingen etter det store. Det er ikke slik det oppleves med ”Songbird”, her har ikke artisten brukt tid nok eller vært fokusert nok. Derfor har jeg sjelden vært så nær ved å bruke uttrykket selv. Men Willie kan komme tilbake – igjen.

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify