Recension
Cole, Lloyd
Antidepressant
(Sanctuary)

Lloyd Cole & The Commotions' »Rattlesnakes« er en av 80-tallets beste popplater og fortsatt en av de fineste debutplatene jeg vet om. 22 år senere er Lloyd Cole stadig i fin form, soloartist, kommersielt sett marginalisert, men fullt ut i stand til å skrive minnerike sanger. »Antidepressant« er en slags moderne folkplate, mer enn den er popplate, selv om dette i stor grad handler om innsmigrende melodier. Det er imidlertid noe med temavalget som fører tankene vekk fra det popsirkuset han en gang - med varierende grad av vitende og vilje - var en del av. I en reflektert alder av 45 år og med ti tidligere plater på samvittigheten, er han for lengst fremme ved et lyrisk uttrykk som stemmer bedre overens med en enslig mann med kassegitar, en form han da også har prøvd ut med stort hell på scenen de siste årene.

Selv om han spiller de fleste instrumentene selv på »Antidepressant« er platen rikt arrangert. Her er både trommer og bass og tangenter, men Coles sanger som langt på vei handler om hans ståsted midt i livet, har en form som gjør at de også ville klart seg fint akkompagnert av en enkel akustisk gitar. Lloyd Cole er folksangeren eller trubaduren, ikke nødvendigvis entertaineren. Likevel er han faktisk morsom og i besittelse av en stor porsjon selvironi. Han er ofte blitt beskyldt for både å være humørløs og pretensiøs, men en mann som klarer å skrive en tekstlinje som »No longer angry, no longer young, no longer driven to distraction, not even by Scarlet Johansson« får min stemme når som helst. Og for ordens skyld - strofen er hentet fra platens beste sang, »Woman In A Bar«.

La meg legge til at »Antidepressant« ikke er noen spesielt spennende plate, bare veldig fin. Er du, som meg, Lloyd Cole-fan fra før vil du ha mye å hente her, og det er oss han skriver for nå. Ambisjoner om å treffe mange nye lyttere har han neppe. I så fall hadde han gitt ut helt andre plater.

/Erik Valebrokk

Lyssna på Spotify