Recension
Dylan, Bob
Bootleg Series, Volume 10: Another Self Portrait
(Sony)

Take Me As I Am (Or Let Me Go)! Hilsen Bob Dylan

Det er Søren Kierkegaard-år i år, og 200 år etter hans fødsel er hans ord like aktuelle: ”Historien må leves forlengs, men forstås baklengs.” Selv en som alltid har vært sjarmert av Dylans album ”Self Portrait” fra 1970, har i dag anledning til å vurdere det på en helt annen måte enn da det kom, sett i en kontekst som rommer hele Dylans verk, både i studio og live. Samtidig er det lettere for de daværende utålmodige ungdommene, som så sårt trengte en fakkelbærer i alt mismotet, og som ble fornærmet over Dylans manglende deltakelse i deres kamp, å se det urimelige i å knytte rene frelserforventninger til en artist som allerede hadde gitt dem et overveldende soundtrack til både kampen og kjærligheten. Og det går an å tilgi musikkjournalister som i jakten på deadline var for raske til å dømme en mann som fortjente freden og roen som trengtes når man skulle stifte familie.

Når den 28 år gamle Dylan ser ut på MacDougal Street i New York vinteren 1970, gjennom frostlagte vindu, hører han lyden av latter, skrik og skrål fra fem barn, fire av dem under fire år. Ung småbarnsfar. Han er skuffet over at Woodstock-ånden har erobret det Greenwich Village han elsket før han flyttet til nettopp Woodstock for noen år siden, og som han nå hadde returnert fra. Siden motorsykkelulykken sensommeren 1966 har det skjedd mye, ikke bare årlige barnefødsler – hans siste helt, Woody Guthrie, har gått bort, men verre var det nok at hans egen far døde, bare 56 år gammel. På vei til begravelsen fikk han høre at Robert Kennedy var brutalt skutt og drept, som Martin Luther King Jr noen måneder før. Richard Nixon var blitt president! Skremmende flokker med fanatikere hadde plaget familien i Woodstock, i jakt på svaret på livets gåter, nå sto de jammen utenfor på gaten og hylte. Han hadde skrevet store mengder med klassiske sanger i perioden, men bare noen få av dem var utgitt av ham selv, og de andre lå fortsatt i kjelleren. Han svømte motstrøms, strippet ned og brukte under en uke i studio på ”John Wesley Harding”, mens The Beatles visstnok hadde brukt 120 dager på ”Sgt Pepper”. Han hadde ikke tålmodighet til sånt. Så mye hadde han langtfra brukt på alle de ni platene han hadde laget til sammen, hvorav de åtte siste inneholdt én eller flere klassiske låter. (Selv etter Street Legal, åtte år senere, hadde han kun brukt 93 dager i studio.) Han legger nå siste hånd på verket på det som skal bli ”Self Portrait”, muligens det mest utskjelte av alle albumene han har laget.

”What is this shit?” spør Greil Marcus i Rolling Stone. Dylan som crooner? Hermer etter Elvis når han synger Blue Moon? Mens Dylan over lang tid og bedre enn noen hadde tatt tiden og tidsånden på pulsen, ble dette oppfattet som et gufs og en puls fra fortiden, delvis mens verden sto i brann og en halv million soldater sto i Vietnam, hvor var Dylan når man virkelig trengte ham? Noen nye sanger, ja vel, men én er uten Dylans stemme, ”All The Tired Horses”, en annen uten Dylans ord, ”Wigwam”, en tredje uten ord i det hele tatt, ”Woogie Boogie”. Hva ville han? Teoriene er og var mange, Dylan selv har gitt ulike forklaringer, blant annet ønsket om at han ville få folk til å gå videre til ”the next guy”, slippe maset om å være messias og profet. I Chronicles skriver han for eksempel:

»I was sick of the way my lyrics had been extrapolated, their meanings subverted into polemics and that I had been annointed as the Big Bubba of Rebellion, High Priest of Protest, the Czar of Dissent, the Duke of Disobedience, Leader of the Freeloaders, Kaiser of Apostacy, Archbishop of Anarchy, the Big Cheese. What the hell are we talking about? Horrible titles anyway you want to look at it. All code words for outlaw. Og litt senere: “It was tough moving around...and I...had to take the bull by the horns myself and remodel the image of me...Unexpected things like puring a bottle of whiskey over my head and walking into a department store and act pie eyed...I was hoping the news would spread.«

Det er all grunn til å tro at alle pilene av forventninger som siktet mot Dylan, var en stor belastning for en ung og følsom mann som ville nyte familielivets gleder, og en artist som i løpet av de foregående årene i rikt monn hadde forsynt en generasjon med noen av dens aller viktigste sanger. Når han nå synger ”Take Me As I Am (Or Let Me Go)” med passasjen:

You're trying to reshape me in a mould love,
In the image of someone you used to know
I won't be a stand-in for an old love
Take me as I am or let me go.

er det vanskelig å ikke se dette som – også – en velplassert kommentar til et krevende publikum som gir ham en plass på en pidestall der han ikke ønsker å stå.

Likevel, det vi uansett vet er at han på dette tidspunktet hadde vært i studio og spilt inn sanger han elsket, fra den amerikanske sangboken som han alltid har søkt til, spesielt i brytningstider, men også ellers. Det var den musikken han kom fra – folk, blues og country. Han hadde også gjort det samme i bøttevis i kjelleren i ”Big Pink”, det rosa huset til vennene fra The Band, men ikke noe av dette var blitt utgitt på plate, slik han nå planla. Å spille de gamle sangene gjorde ham alltid godt. På midten av åttitallet og tidlig nittitall skulle han gjøre det samme i studio, og fant til slutt ny retning. Siden ”Time Out of Mind” (197) har denne tradisjonen også, enda tydeligere enn før, vært det saftige jordsmonnet i alt han har dyrket fram av egne sanger. Love & Theft. Kjærlighet og tyveri. ”Sangene er mitt leksikon og min bønnebok. Jeg tror på sangene.” De finnes der hele veien, det være seg Hank Williams-låter som toner ut fra et hotellrom på Europaturneen i 1965, som folk- og soulballader som dukker opp på Rolling Thunder-turnéen, som Tampa Red-låter som introduksjoner på konsertene i 1978, som rosiner i pølsa på den fantastiske høstturneen i 1980, med låter som ”Mary From The Wild Moor” og ”Fever”, som overraskende innslag av Warren Smith- og Ricky Nelson-låter på 1986-turneen, og ikke minst som krydder på Never-Ending Tour, der han har levert versjoner av mellom 150 og 200 forskjellige sanger som han ikke har skrevet selv, fra obskure folkballader til gammel honkytonk, fra samtidige låtskrivere til kristne hymner, fra Otis Redding til Lefty Frizzell, fra ZZ Top til Jo-El Sonnier – smeltedigelen Dylan har senest på årets Americanarama-turné hentet fram sanger fra Rev. Gary Davis ”Twelve Gates To The City” til The Bands klassiker ”The Weight”, alt vevd sammen med Dylans egne låter fra henholdsvis 60-, 70-, 80-, 90-, 00- og 2010-tallet på én og samme konsert.

Sammenholder man så alt dette med Dylans radio-odyssé Theme Time Radio Hour, der han gjennom 100 – hundre – programmer stuper ned i, dypdykker og surfer i tradisjonen, like elegant, glad og selvsikker som en Onkel Skrue (Farbror Anka) i sine pengebassenger, med tilsynelatende utømmelige kunnskaper både av fakta og noter av mer anekdotisk karakter, kompletteres bildet ytterligere, der han introduserer lytteren for hele 1668 forskjellige sanger og 1119 forskjellige artister. Det han gjorde på ”Self Portrait” har i et slikt videre perspektiv like mye vært en del av en tykk rød tråd i Dylans historie, lidenskap og musikalske utvikling, som det var et brudd. Studerer man det underliggende materialet som han bygde mange av låtene og tekstene sine på, også på de foregående albumene, blir denne veven enda mer synlig. At ”Self Portrait” hører hjemme i dette bildet, gjør det på ingen måte automatisk til et stort album, men det var genuint annerledes, og fortjener åpenbart å vurderes ut fra andre kriterier enn ”Blonde on Blonde” og ”Highway 61 Revisited”, ellers vil det aldri bli forstått, som det heller ikke ble fra starten av. Men det er ikke for sent.

“The only thing we knew for sure about Henry Porter is that his name wasn’t Henry Porter”, synger Dylan i ”Brownsville Girl”. Det mest sikre vi vet om Bob Dylan er at hans navn ikke var Bob Dylan. Hva sier man så om et selvportrett av samme mann? Eller av noen mann. Er selvportrettet den han er, den han ønsker å være eller den han ønsker at vi skal tro han er? Eller en kombinasjon? Hvem vet? Kanskje ikke kunstneren selv engang. En ting er sikkert – portrettet Dylan har laget på forsiden av sin nye utgivelse, ”Another Self Portrait” er åpenbart IKKE et portrett av Dylan. Som om han sier det med all mulig tydelighet til oss: Et selvportrett er aldri hele sannheten eller aldri den sanne helheten. Men det er altså akkurat fra perioden 1969-71, av mange beskrevet som et lavmål (til tross for 4. plass i USA og topplassering i UK) at han nå insisterer på å gi oss nok et dobbeltalbum med tiloversblevne spor, denne gangen mer vellykket enn da CBS hastet ut resteplaten ”Dylan” i 1973, som dårlig skjult hevn for at Bob skiftet selskap i en periode. (Skjønt årsangivelsen 1969-71 er, som portrettet, også delvis misvisende, all den stund kuttet ”Minstrel Boy” er fra kjelleropptakene fra 1967.)

”Self Portrait” var hans tiende album på åtte år, allerede for et livsverk å regne. Om han ikke hadde gitt ut noe mer i det hele tatt, ville han utvilsomt likevel ha blitt stående som en av de fremste låtskriverne og utøverne fra det forrige århundre. De foregående platene var også selvportretter av en ung kunstner i rivende utvikling, fra hoboende folk- og bluesaspirant på debutalbumet, til folkprins og protestprofet, talsmann for en generasjon, beatpoet, rockikon, bibelsk historieforteller og countrycrooner. De kunne alle hett, som ett av dem også gjorde, ”Another Side of Bob Dylan”. ”Self Portrait” var en ny brikke i puslespillet, det jazzede ”New Morning” den neste, også ute i 1970, der han synger: ”Have a bunch of kids who call me “Pa”/That must be what it’s all about.” Bob med fedrekvote og redebyggende beskytterinnstinkt var også en Bob.

”Another Self Portrait”, også den tiende utgivelsen, men nå i Bootleg Series, gir oss 35 friske og nye spor, en herlig blanding av alternative versjoner, udubbede originaler og coverversjoner. Den som lytter vil høre at den store og følsomme sangeren Dylan synger med flere av sine stemmer på dette albumet - ”Pretty Saro” er en nydelig borgerkrigsballade som kommer rislende friskt som en fjellbekk, en utsøkt vokal i de lyseste leier, mens en nyinnspilling av ”Only A Hobo” bruker den ru stemmen som kler låten best. George Harrison er med, mest hørbar på den ubetydelige ”Working On A Guru”, men gitaren er fin, og de har det gøy i studio. Den kanskje største innvendingen mot det originale ”Self Portrait” er de til tider overlessede arrangementene, som for enkelte låter skaper avstand og fjerner oss fra Dylans vokal. Det er her man på ”Another Self Portrait” har gjort den viktigste jobben - produksjonsmessig er sløret trukket helt fra, uttrykket er nakent, direkte og ekte, og godbitene framkommer på løpende bånd, nære og i krystallklar lyd – her tipper Bob på hatten til Tom Paxton med den fine ”Annie’s Going To Sing Her Song” i dypt stemmeleie, til Eric Andersen med ”Thirsty Boots” med overbevisning og upåklagelig diksjon, til Leadbelly med en sugende blå versjon av ”Bring Me A Little Water”. ”These Hands” er åpenbart inspirert av Hank Snows versjon av samme sang, og er tematisk helt på linje med moralen i den innledende acapella-låten ”Satisfied Mind” på albumet ”Saved”, nøyaktig ti år senere. En tåredryppende og sjelevrengende ”If Not For You” med finstemt fiolinspill vil røre de fleste, mens en fenomenal mollstemt versjon av ”House Carpenter”, balladen med røtter til Skottland på 1600-tallet, er andre klare høydepunkter på en samling som er full av dem. Det finstemte kompet fra David Brombergs gitarer og Al Koopers piano er mesterlig hele veien, og er en del av det som gjør ”Another Self Portrait” til en feststund. Her er det bare å finne fram stearinlysene og sette seg til for å lytte. Nevnte ”House Carpenter” er i så måte ett av de beste eksemplene på hvordan kunst blir til mens vi lytter – mer spontant og mer live vil du sjelden oppleve det, selv på en scene, der vi hører at Al Kooper blir kjent med og forstår låten stadig bedre mens vi hører den utvikler seg, og den desperate og sorgfylte vokalen til Dylan understrekes og forsterkes med stadig mer dramatiske akkorder fra bølgene av pianoet. Herlig!

Deluxeutgaven inneholder også den komplette konserten fra Isle of Wight-festivalen, 1969, historisk sett svært interessant, den eneste større konserten Dylan holdt mellom Royal Albert Hall i 1966 og starten på ny turnévirksomhet i 1974. Han gjorde riktignok noen opptredener i perioden, men aldri hele konserter, altså bortsett fra denne. Dylan kom sent på scenen, nærmere tre timer etter annonsert tid, til et svært utålmodig publikum, i skinnende hvitt, med kort hår og skjegg, et image en Hank Williams verdig, en sterk visuell kontrast til det siste besøket. ”To Ramona” og ”Wild Mountain Thyme” er lysende i sin varhet og enestående som livedokumentasjon på Dylans ”Nashville Skyline”-stemme, mens The Band backer opp til herlig bråk på ”Highway 61”. Konserten varer under en time, til publikums store skuffelse, men visstnok i henhold til avtalen som var gjort med Dylan. Ivrige konsertarrangører hadde antydet en heidundrende jamsession på slutten av kvelden, men forventningens bue var spent for stramt, og mange gikk slukøret hjem. I ettertid ser man likevel en fin konsert av en Dylan, kledd som en hvit brudgom, som leverer ”something borrowed, something blue, something old and something new”. Konserten starter megetsigende med ”She Belongs To Me”: ”She got everything she needs, she’s an artist and she don’t look back”. Allerede i prologen minner han sitt publikum om at han må se framover, at det er nye tider, at han er en annen, at man ikke kan gå ned i den samme elven to ganger. Alltid videre. Spesielt for en artist og en kunstner. Så tar han publikum med på en reise som ender med ”Rainy Day Women #12 & 35”: ”Everybody must get stoned”. Refrenget skulle bli som et forvarsel på mottakelsen av hans neste album, ”Self Portrait”.

Remastret versjon av ”Self Portrait” samt to fine innbundne bøker inngår i deluxe-utgaven, den ene med essays og informasjon om innholdet, den andre en ren fotobok med tre ulike fotografers dokumentasjon av Dylan ”in the country”, i studio under innspillingene og på tur rundt i byen. Sjeldent nærgående bilder til å være av en artist som bare er måtelig glad i å bli avbildet.

Når 1970 er gått er The Beatles oppløst, Jimi og Janis er døde. Dylan har bare så vidt startet på sin lange ferd. Det vet vi nå. I fjor kom han med det vanskelige 35. albumet ”Tempest”, et mesterverk, og i oktober i år kommer han både til Spektrum i Oslo og Waterfront i Stockholm, samt en rekke andre europeiske byer. Hele atten år etter ”Self Portrait”, og etter mange turnéer, startet han sin ”Never-Ending Tour”, en reise som nå har vart i over 25 år, og som teller over 2500 konserter verden over. Dylan har selv poengtert at ingen ting varer evig, noe vi motvillig må gi han rett i. Likevel er det et stort privilegium for oss alle å kunne følge vår tids Shakespeare, både forlengs og baklengs og i pur samtidighet med kunstneren. Han er liten av vekst, men han kaster en stor skygge.

Albumet avsluttes passende med en demo av ”When I Paint My Masterpiece”.

Det ligger lenger fram. Alltid.


(Noen av passasjene i denne omtalen ble først publisert i Johnny Borgans omtale av ”Another Self Portrait” i Dagbladet 27.8.13)

/Johnny Borgan