Recension
Williams, Lucinda
Live @ Fillmore
(Lost Highway/ Universal)

Akkurat som Frank Sinatra hevdet at du virkelig hadde gjort det om du hadde gjort det i New York, må det å ha laget dobbel liveplate fra Fillmore være det ultimate beviset på at du har nådd frem i rockverdenen. Ikke fordi at Fillmore er noen gigantarena ala Madison Square Garden, men fordi de to Fillmore-scenene i New York og San Francisco var banebrytende i årene de først holdt det gående mellom 1966 og 1971. I dag er det bare Fillmore West som er gjenåpnet. En rekke bøker har dokumentert den magiske æraen da promotoren Bill Graham var rock´n´roll lord på både øst og vest-kysten. Tidenes beste konsertplate, »The Allman Brothers at Fillmore East« er selvfølgelig det største testamentet til denne tiden.

På kort tid har altså både Los Lobos og Lucinda Williams gjort konsertopptak på Fillmore.

Lucinda Williams er en artist som vekker sterke følelser hos mange musikkinteresserte. Hun har et rykte som en svært vanskelig og labil person, som ofte drar med seg sine demoner og nykker på scenen. Jeg har selv sett henne komme på kant med crew´et på SXSW med svært dårlig resultat for henne selv.

Mange som faktisk er fans av Lucindas sanger og studioplater er av den oppfatning at Lucinda-konserter ofte er traurige saker. Derfor har denne utgivelsen allerede trigget heftige debatter på relevante fora på nettet. Noen er av den oppfatning at Lucinda tar sangtekniken sin over i det parodiske!

Jeg opplever det ikke slik. Men selvfølgelig er ikke Lucinda noen skjønnsangerinne. Hun fremstår faktisk i økende grad som et kvinnelig motstykke til Dylan, som vrenger sin egen lyrikk til det bitvis ugjenkjennelige. Det som virkelig er med å gjøre dette mulig er et maksimalt kapabelt band bestående av bassisten Taras Prodaniuk, trommeslageren Jim Christie og multi-gitaristen Doug Pettibone. Sistnevnte er en konsertartists våte drøm, der han med like stor autoritet trakterer el-gitarer, lap og pedal steel gitarer, mandolin og munnspill, i tillegg til å kore. »At Fillmore« er like mye Pettibones plate som Williams.

Hovedinnvendingen mot platen er låtvalget. Halvparten av sangene (11) er løftet fra Lucindas siste plate, »World without Tears«. Syv er fra »Essence«, bare to er fra gjennombruddsplaten »Car Wheels on a Gravel Road«. En hver fra »Sweet Old World« og »Lucinda Williams«. Ingen tidligere uutgitte sanger eller interessante coversanger.

Arrangementene skiller seg ikke veldig fra studioversjonene. Forskjellen ligger altså mest i Lucindas vokale krumspring og Pettibones virtousitet.

Sluttresultatet blir en konsertplate som strengt tatt ikke er nødvendig for de som besitter Lucindas katalog. Paradoksalt nok er det jo nettopp disse som kommer til å kjøpe den.

/Tom Skjeklesæther