Rootsy logo  
Rootsy logo

Artikel / Krönika
Southern soul
Av Øyvind Pharo

Sørstatssoul er som navnet sier en regional amerikansk musikkgenre, en genre som har motsatt seg store endringer, og som navnet sier framføres av utøvere fra de amerikanske sørstatene, og for et publikum som primært er derfra. Akkurat som Southern Rock som oppsto på 70-tallet og har opprettholdt en indre musikalsk kjerne, har den også appell utover sin egen region, men blir verdsatt av et kultpublikum (ikke minst i England, der en del av dette er kjent som Northern Soul, dvs populært i Nord England) utenfor regioner presis pga sitt regionale preg.

I den grad Southern Soul lever i beste velgående er den rent formmessig en konservativ musikkgenre. Vi snakker om svarte utøvere som opprettholder et sound som ble skapt på 1960-tallet i studioene til plateselskaper som Stax, Goldwax og Hi i Memphis og i Sheffield og Muscle Shoals, Alabama. Det er arven fra Otis Redding, Al Green, William Bell, O.V. Wright, Otis Clay, Tyrone Davis (som var fra Mississippi og spilte inn de klassiske låtene sine i Chicago, men hadde et svært publikum i sør), Geater Davis, Clarence Carter, Ann Sexton, Denise LaSalle, Candi Staton, Millie Jackson. Noen ganger snakker vi også om Deep Soul og det som kalles soulblues som har Bobby Bland og Little Milton som fremste eksponenter. Og vi snakker om artister som bare i liten grad red på funk- og discobølgen . Selv de som tilpasset seg disco gjennom Miami Soul (Betty Wright, Latimore, George og Gwen MacRae) hadde glød, dynamikk og sjelelig dybde som hadde mer til felles med Ray Charles og Bobby Bland enn med The Bee Gees. De opprettholdt den særegne krysningen av country, blues og gospel som satte sangeren og den intime, personlige eller ekstatiske fortolkningen i sentrum. Det er begging, pleading, screaming and crying. Det er aldri bare dans eller sex-grynt. Ikke for det, annenhver sang i Southern Soul handler om utroskap og motellsex, men det handler om sangere som utleverer seg og gir råd eller meddeler erfaringer som publikum kan kjenne seg igjen i. De avlegger tåredryppende, rystende, advarende eller moraliserende vitnesbyrd. De er krysninger av storytellere og predikanter. Kanskje urformen i Southern Soul ble skapt av Joe Tex.

Mer enn 40 år etter William Bells »You Don’t Miss Your Water« på Stax (en prototyp på Southern Soul) er det sangen publikum vil høre. Slik det hvite sørstatspublikumet vil ha country & western-sanger som setter ord på følelser og erfaringer, gledene og sorgene til hverdagssliterne. Dette er musikk for jukeboksene og kassettspillerne som fortsatt er i bruk i de gamle 70-tallsflakene av noen biler. Disse sangene som har lokalt hit-potensial har bluesens språk og tonefall og blir populære i nattklubbene på det såkalte Chitlin Circuit (les Charley Nilssons intervju med Johnny Rawls i Jefferson 116), det nettverket av spillesteder i sørstatene som oppsto mens raseskillelovene eksisterte og skapte segregerte konsertlokaler og klubber. Og som har fortsatt å eksistere etter segregasjonens opphevelse. Selv om »chitlin« har en nedsettende klang og refererer til mat av griselevninger, og showene ikke har prestisje, så var det her de svarte musikerne til langt ut på 60-tallet skapte R&B og soul som etter hvert skulle erobre verden. B.B. King kom fra the Chitlin Circuit. Det var her han fikk platekjøperne og sine lojale svarte fans. Det var her han utviklet mesterskapet i faget.

Southern Soul er blues for dagens afro-amerikanere

Det som svarte amerikanere i i dagens sørstater oppfatter som blues er Southern Soul fra the Chitlin Circuit, ikke den standardiserte Chicago-bluesen som spilles for hvite på bluesfestivaler verden over. De hvite bluesfestivalene har problemer med å selge inn både southern soul og soulblues-artister. Mens de store pulikumsmassene til bluesfestivalene og bluescruisene vil ha »Got My Mojo Working« med de som til enhver tid skal fylle tomrommet etter Muddy Waters, vil de ha svarte ha sangere som synger om noe, som har et snappy tema i refrenget, som fanger opp en talemåte som har undertekst, et budskap for de svarte. Kongen av the Chitlin Circuit har lenge vært Bobby Rush som driver gjøn med seksuelle og rasemessige stereotypier og virker ekstremt utfordrende på hvite middelklassepublikummere med sine sex-monologer. Men i bånn er han en munnspiller som bruker Little Walter-fraseringer og som sanger bruker hver eneste folkloristiske klisjé Willie Dixon greide å få copy right på, fra »Wang Dang Doodle« til »Little Red Rooster«.

En Southern Soul-sanger som nylig har fått hjelp av Bobby Rush på plate, er Vick Allen som spiller inn for Malacos underselskap Waldoxy. Der også Rush har gitt ut mange plater. Malaco i Jackson, Mississippi har gitt ut plater i ubrutt rekke helt siden 1969 og står som fyrtårnet for Southern Soul i dag. Renessansen for Southern Soul faller sammen med gjennombruddet for det som kalles Soulblues. En av sliterne fra the chitlin circuit, texaneren Z.Z. Hill, som aldri fikk frigjort seg fra Bobby Bland-sammenligninger, nådde plutselig ut til svarte platekjøpere over hele USA, ikke bare i the Deep South. Og det var da han kom på Malaco Records at han ble stjerne. Både hans »Down Home Blues«-album og tittellåten på single kom høyt opp på Billboards R&B-liste tidlig på 80-tallet, og da han døde uventet i 1984, hadde andre soulbluesere og southern soul-legender som Bobby Bland, Little Milton, Latimore, senere avdøde Johnnie Taylor, og Denise Lasalle fulgt ham over til Malaco, som ufortrødent har fortsatt å fóre markedet med sin veldreide, funky jukeboks-musikk. Helt den samme spensten og spiriten som klassisk Stax og Hi er det ikke snakk om, og hele album med artistene kan bli vel samlebåndspreget. Men det er alltid flotte sangere og atmosfære av noe rotekte, av levd liv,av glede og smerte. Og fortsatt kan de dukke opp fra denne tradisjonen og trollbinde nye generasjoner som er vant med den silkesoulen som i dag går under betegnelsen R&B.

Southern Soul er i egenskap svart musikkultur er verbal og budskapsorientert akkurat som Jamaicas toastere og hip-hop-artistene. Smokestack Records i Stockholm fører en del av disse artistene, som er vanskelig å få tak i vanlig distribusjon. De som i dag hører på såkalt neo-soul og som er blitt hekta på John Legend vil helt sikkert ha glede av Willie Clayton eller Vick Allen, en av yngre sørstatssangerne, som også orienterer seg varsomt også mot rap og et litt moderne lydbilde rundt det velkjente funky soulbeatet som man skal klappe, knipse, steppe og klinedanse til. Hans ferske »Old School … New Flava« (Waldoxy 2836) har litt noveltyproduksjon med telefonringing og telefonsvarere som bluesrekvisitter. Innledningsrimet om å være »stressed and depressed when you feel funny and need money« setter tonen. »Mr. Telephone Man« av Ray Parker Jr., Malaco-skribenten Rich Cason har en en klassisk oppbruddslåt som bruker rengjøringsmetaforen, »Clean House«. Her er låter av både Van McCoy og Bobby Womack, og innimellom høres Allen ut som selveste Al Green. 75% av materialet er veldig bra, målt med strenge Southern Soul-mål. En annen som absolutt bør sjekkes er Willie Clayton.

Roy C. er en skikkelig veteran med Sam Cooke/Bobby Womack-preget stemme. Hans nyeste utgivelse, »I’m In Too Deep«, (Three Gems/Smokestack) er klassisk southern soul om utroskap og svik, og tittellåten er en stor låt om flørten som til den farlige kjærligheten, og han har til og med en såpeopera-inspirert låt om det ydmykende i at dama har en annen mann, men at også hun blir bedratt fordi denne mannen er hengt opp i en annen mann. Med andre ord »Your Man Hooked On Another Man«. Roy C er en slik pastoraktig soulsanger som kjenner til alt hva hjertet begjærer og hvor svikefullt hjertet er. Fartstida hans går tilbake til 60-tallet, og har en kjempemessig plateproduksjon som kultartist. Nå gir han ut lavbudsjettproduksjon på eget selskap, soulblåset er erstattet av synth, men trommene skal visstnok være ekte. Skulle gjene hørt ham med litt mer organisk instrumentering. Men for en sanger!

Kongen av sleazy, frekk, lidderlig sørstatssoul er imidlertid Marvin Sease, som for noen år siden hadde en svær Chitlin Circuit-hit som het »Candy Licker«. Og det er han blitt kjent som. Stemmen er gospeltrent, velsmurt og klokkeren. Han er nå å finne i katalogen til Malaco med all den proffe instrumentering, blåserekker og syngedamer det innebærer. »Playa Haters« (Malaco 7518) har flere bekjennende historier fra kjærlighetens og kjønnsmarkedets slagsmark. Tittelsporet har masse såpeopera i seg med innlagte lydeffekter før han begynner en soulballade som har alle hitlåtens kjennetegn, med uimotståelige hooks og alslangspregede refreng. Og i den gyngende »Bad Love Affair« er det mye bluesstemt angring og sterke ekko av Tyrone Davis’ super-hit »Can I Change My Mind« fra helt tilbake i 1968. Så er det noen låter som har ganske pinlige tekster, men alt i alt er Marvin Sease en stjerne i genren. Og liker du Tyrone Davis, så er han i musikalsk forstand et slags uekte barn av ham.

Hvilket fører oss til bluesverdenens og Southern Soul-scenens store sensasjon fra i fjor, og største hit siden Z.Z. Hill; Theodis Ealey, født 1947 i Mississippi, og har fartstid siden 60-tallet i abnd sammen med sine brødre. Han har spilt i sørstatene og på vestkysten. På 1990-tallet flyttet han Georgia, og utgav fire album på Ichiban. Med sin kombinasjon av låtskrivertalent, sørstatssoulstemme og tøffe bluesgitarferdigheter traff han plutselig blink i fjor med albumet og tittellåten »Stand Up In It«, utgitt på hans egne selskap Ifgam Records. Her er det seks soullåter og seks gitardrevne blueslåter med et supertett kombo i studio, dette er et album som kombinerer Bobby Rush-preaching med den funky gitarbluesen som Buster Brown hadde på »Spider In My Stew« midt på 70-tallet. »Stand Up In It« er blitt en superhit. Den toppet en Billboards R&B-liste i fjor som var dominert av hip-hop. Det er et rent eventyr, og implikasjonene for blues- og soulverdenen er vanskelig å overskue. Jeg tror det henger sammen med at hip-hop har ikke nok sanger. Du må til Southern Soul for å høre hvordan afroamerikanerne synger, like lite som de kan slutte å synge gospel, kan de fjerne seg helt fra bluesrøttene.

Stand Up In It.


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.