Artikel / Krönika
Dylan´s in the Basement - stille dager i Woodstock
Av Johnny Borgan

Så kommer de altså - endelig, etter 47 år - ”The Basement Tapes Complete” – den ellevte installasjonen i Bob Dylans ”The Bootleg Series” (utgitt med ujevne mellomrom siden 1991, tilsynelatende fra en utømmelig kilde av supplement til den allerede mer enn imponerende offisielle katalogen fra de siste 52 årene). Knapt noen av utgivelsene har hatt et mer magisk skjær av forventning over seg enn denne, med et mulig unntak for live-utgivelsen fra 1966. Svært mange har tidligere skrevet og uttalt seg om deler av disse historiske opptakene, så også Tom Waits: “(Dylan’s) journey as a songwriter is the stuff of myth, because he lives within the ether of the songs. Hail, hail The Basement Tapes. I heard most of these songs on bootlegs first. There is a joy and an abandon to this record; it's also a history lesson.” Men først nå foreligger den altså “komplett”.

Så hvorfor denne enorme og varige interessen for relativt amatørmessige og slentrende opptak fra en kjeller i Woodstock, som egentlig aldri var ment for utgivelse? Og – når forhenget nå endelig trekkes fra, var de virkelig verdt å vente på? Har de tålt tidens tann?

Etter fire forrykende år siden platedebuten, syv albumutgivelser, hvorav minst seks med banebrytende innhold, flere turnéer i USA, Australia og Europa, pågående bok- og filmplaner, med horder av fans og journalister i hælene, er det nesten slik at motorsykkelulykken i juli 1966 kommer som en kjærkommen befrielse fra et eskalerende rotterace for den 25 år gamle artisten. Det er vanskelig å se hva som ellers skulle fått ham til å roe ned.

Etter den påfølgende høstens rekonvalesens dukker 1967 opp med blanke ark og nye fargestifter, men bortsett fra en Greatest Hits-samling i mars er det stille helt til 3. juledag, når den lavmælte ”John Wesley Harding” kommer ut. I dylansk målestokk har det tilsynelatende vært et stille år på landet. Ryktene har imidlertid gått om at han i fritiden har musisert med sine kamerater fra det framtidige ”The Band”. I oktober lages det en demo-tape med 14 sanger som danner grunnlag for registrering av og rettigheter til nye sanger, samtidig som opptakene presenteres for artister i både USA og Europa. Peter, Paul & Mary er først ute i studio og får sin Billboard-plassering med ”Too Much Of Nothing”. I januar 1968 topper Manfred Mann de britiske listene med ”Mighty Quinn”, noen måneder senere kommer ”This Wheel´s On Fire” med Julie Driscoll, Brian Auger & The Trinity, og ”You Ain´t Going Nowhere” med The Byrds. I 1968 utgir også ”The Band” sitt debutalbum ”Music From Big Pink” med blant annet ”I Shall Be Released” og ”Tears Of Rage”. Men dette var bare toppen av isfjellet.

Alle de nevnte låtene kommer fra den berømte kjelleren i det rosa huset der Richard Manuel, Rick Danko og Garth Hudson huserte, og der de, sammen med Robbie Robertson, i lange perioder fikk nesten daglige besøk av Bob Dylan og hans gitar. Det hele startet imidlertid i Dylans eget hjem, ”Hi Lo Ha”, i mars, mens de fra juni flyttet til ”Big Pink”. Mens Dylan i oktober tar turen til Nashville for å spille inn ”John Wesley Harding”, søker også Levon Helm tilbake til flokken, og når de siste innspillingene for året starter, skjer dette i Danko og Helms nye residens. Flere steder, men i samme ånd. Dels bedriver Dylan voksenopplæring dette året, dels spiller han musikalsk pingpong med sine musikalske venner, fire fra Canada og én fra Arkansas, som tålmodig vever tråder fra sin musikalske bakgrunn fra blues, rockabilly og rhytm’n blues inn i det dylanske lappeteppet av fornying og tradisjon.

Sommeren 1968 er Rolling Stone sitt hovedoppslag et ”krav” om at kjelleropptakene blir utgitt. Dette skjer delvis, men langt fra slik musikkavisen hadde tenkt seg. I juli 1969 skyter derimot bootleg-industrien fart med utgivelsen av ”Great White Wonder”, inneholdende en rekke uoffisielle Dylan-opptak, blant annet en rekke av sangene Dylan spilte inn i ”Big Pink”. Gjennom årene som følger blir stadig flere av opptakene tilgjengelige i ”undergrunnen”, men først i 1975 kommer den første offisielle versjonen av ”The Basement Tapes”, inneholdende 24 låter, men kun 16 er Dylan-låter fra 1967, de øvrige er The Band-låter, først og fremst fra årene etter kjellersamarbeidet. Siden dette er kun noen få låter fra dette året gjort offisielt tilgjengelig, men ivrige musikkjournalister, fans og samlere vet at verden kun har blitt tilgodesett med en liten brøkdel av det som faktisk ble spilt inn. Dette er også grunnen til at det som skjedde i hin kjeller, i over førti år har vært å betrakte som en populærmusikkens hellige gral, som en slags hemmelig del to av Harry Smiths kultklassiker ”Anthology Of American Folk Music”. Dylan uttalte i 1997: “Every one of the records I’ve made has emanated from the entire panorama of what America is to me. America, to me, is a rising tide that lifts all ships, and I’ve never really sought inspiration from other types of music.” Aldri var nok dette mer sant enn i kjelleren tredve år tidligere. På samme måte ble musikken fra dette året en svært viktig del av panoramaet for de som kom i kjølvannet av Dylan.

Alt dette er altså en del av det brokete bakteppet for høstens store begivenhet - utgivelsen av ”The Basement Tapes Complete”, hele 138 spor fordelt på 6 cd-er, cirka 30 av disse har ikke engang sirkulert blant samlere.

Med utgivelsen kan vi fastslå at Dylan, i det ”stille” året 1967, nå har gitt oss ca 150 offisielt utgitte sanger, hvorav et femtitalls er coverversjoner. Om vi inkluderer sangene fra ”John Wesley Harding” og sangene som danner grunnlag for høstens ”New Basement Tapes” (T-Bone Burnett og venners ferdigstillelse av to dusin sangtekster mottatt fra Dylan i fjor, fra en skoeske merket ”1967”), finner vi at Dylan selv har laget, skrevet og/eller improvisert fram over 100 sanger dette sabbatsåret, et år som i ettertid i liten grad fortoner seg som et hvileskjær. I ettertid ser vi for øvrig også at utgivelsen i 1975 framstår som relativt kommersiell og markedstilpasset sett opp mot resultatet av det ”labour of love” som vi nå får presentert.

Den voldsomme kvantiteten vi nå utsettes for, borger selvfølgelig ikke automatisk for kvaliteten – det er selvfølgelig imponerende produktivt, men vi må inn i stoffet for å si noe mer om hvorvidt de sangene som til nå ikke har vært kjent, fortjener dagens lys, og/eller om samlingen i seg selv har historisk og/eller kunstnerisk interesse. Låtskriving er som kjent ikke en idrettsgren.

Hvor skal vi starte? Om helheten var et måltid, var marinaden en lang rekke coverversjoner – der hentes inspirasjonen hele tiden. Dylans egne låter er strekene som forbinder punktene. Coverversjonene, som Dylan setter sitt eget umiskjennelige preg på, spenner fra britiske ballader fra 1700-tallet via sanger gjort kjente av Carter Family, Hank Williams, Elvis Presley, Hank Snow, Johnny Cash m.fl. fram til et fint knippe av, på den tiden, nyere låter av bl.a. Ian & Sylvia Tyson, Ric Von Schmidt og Curtis Mayfield. Dylans versjon av ”Young But Daily Growing” er bevegende vakker i all sin ømhet, hans andre forsøk på Cashs ”Big River” er kanskje den råeste versjonen av låta noensinne, den herlig funky versjonen av ”Belshazzar” likeså. Følsomme versjoner av ”I Forgot To Remember To Forget” og ”Be Careful Of Stones That You Throw” er også fine eksempler på Dylans dypdykk i tradisjonen. For første av flere ganger i karrieren gjør han ”People Get Ready” til sin egen. På samme måte trekker han for første gang fram en åpenbar personlig favoritt, ”Spanish Is The Loving Tongue”, i en lyrisk tolkning. (Vi venter fortsatt på at ”Blood On The Tracks”-versjonen av sangen skal dukke opp i en senere Bootleg Series-utgivelse.)

Robbie Robertson har senere fortalt at Dylan introduserte nye sanger for musikerne på løpende bånd, og at de ofte ikke visste om det var nye låter fra hans penn eller låter fra en annen tid. På denne måten ble også kjelleren et genuint og avgjørende lærested for det framtidige ”The Band” og den sounden som de senere skulle foredle på egne album. Kjelleren ble på denne måten et arnested og et ”big bang” for både alt.country og americana – her trillet det ut upolerte perler på løpende bånd, samtidig som bandet deltok i den dylanske alkymi som ledet fra røttene og fram mot hans egne nye sanger, i stor grad improvisert fram i det improviserte studioet, både hva melodier og tekster angår. I noen tilfeller skrev han i kjelleren, i et tempo som forbløffet musikerne, i andre tilfeller dukket han opp med ferdige tekster eller starten på tekster. I mange av tilfellene er det tydelig at framføringen er viktigere enn det tekstlige innholdet. Det mystiske mesterverket ”I´m Not There” er det ypperste eksemplet på dette, hvor Dylan vokalt forteller en langt sårere og dypere historie om lengsel, anger og smerte enn den delvis usammenhengende teksten på papiret er i stand til å formidle. Igjen og igjen bekreftes at Dylan er sanger først, dikter så. I mange tilfeller, spesielt på flere av coverversjonene, kan man merke en nølende og famlende start, inntil sangens ånd overmanner Dylan og gir ham full kraft i frasparkene, og der han igjen og igjen gir seg hen til den store gleden over å formidle en sang, en historie, en følelse, en stemning. Mon tro om det ikke er nettopp dette som fortsatt driver ham ut på veien, år etter år, og som får ham til å spille nitti konserter i 2014, på veien mot sitt fireogsyttiende år. Etter det stille året i Woodstock har han gjennomført over tre tusen konserter, og det ser ikke ut som om han har tenkt å gi seg med det første.

Av sanger som ikke tidligere er utgitt, rager sannsynligvis ”Sign On The Cross” på toppen av dem alle. Bob tar på seg Luke-The-Drifter-kostymet og kombinerer sang og resitasjon i et landskap der inspirasjonen fra Bibelen som ligger oppslått i Dylans hjem er svært tydelig. Pastor Dylan er bekymret over ordet om korset, muligens også over skiltet som ironiserte over at han som hang på korset var jødenes konge. Tolv år før ”Slow Train Coming”. En av mange sanger som dvelte ved tema knyttet til frelse og forløsning, ”I Shall Be Released” er en annen. Dylan frigjør seg dette året – på mange måter.

Selv de mest iherdige samlere og kjennere får sine helt nye åpenbaringer ved denne utgivelsen, både hva Dylanoriginaler og coverversjoner angår. Selv om lyden langt fra er optimal på alle spor, finner vi også her mye snadder. Det er ingen definitiv versjon av ”My Bucket’s Got a Hole In It”, men Dylans gutturale rockebrøl á la Little Richard midtveis, er kostelig. Eksemplene er mange - den strålende versjonen av ”900 Miles From My Home”, med Tiny Tims umiskjennelige stemme korende i bakgrunnen, den kule rockabillylåta ”Dress It Up, Better Have It All”, den rørende calypsoen ”Mary Lou, I Love You Too”, den fine countryballaden ”That’s the Breaks”, og ikke minst den mystiske ”Wild Wolf”, som mange har hørt rykter om siden sekstitallet, dukker nå endelig opp som en av de fineste vokalprestasjonene i samlingen.

Året 1967 er skapt for de store anledninger, Dylan får en datter, han krangler med manager Al Grossman om inntekter fra låtkatalogen, han forhandler fram ny kontrakt med Columbia Records, Woody Guthrie dør – alle hendelsene er med på å krydre den sterke jambalayen som tilberedes i kjelleren. I den lakoniske svar-sangen til ”Ode To Billie Joe”, ”Clothes Line Saga”, gir han også visepresident Hubert Humphrey et velrettet spark. Dylan følger med i tiden, selv om han musikalsk går tilbake til røttene og danner starten på en tydelig motkultur mot psykedelia og overlessede produksjoner.

Ære være Hudson som har vært oppmerksom garthner for denne rike grøden av innspillinger som aldri var ment for utgivelse. Det var nettopp han som styrte båndopptakeren og mikrofonene. Ikke like enkelt bestandig, tydeligvis, av og til er han litt sent ute på rec-knappen, men han klarer å fange mange viktige øyeblikk i siste liten, som når han i tilfellet ”Young, but daily growing” får satt i gang spilleren på slutten av første verset, og på denne måten foreviger ett av høydepunktene på årets utgivelse. (Det minner om når producer Chuck Plotkin, midt under innspillingene av ”Shot of Love” (1981), oppdager at Dylan setter seg ned og begynner å spille en sang han aldri har hørt før, UTEN mikrofon ved pianoet – gode råd er dyre, og Plotkin redder det hele ved å gripe en mikrofon, imitere et mikrofonstativ og holde den foran Dylan under hele innspillingen vi senere får høre på albumet, det soleklare høydepunktet ”Every Grain of Sand” – en av Dylans aller største sanger gjennom tidene. Plotkins lakoniske kommentar er talende: ”He’s an artist, but not an recording artist.”) Det spontane er regelen for Dylan, ikke unntaket. Av og til nikket han mot Garth i tide, av og til ikke, ofte måtte Hudson selv ta ansvar, og gjorde det. Om alt er like bra? Slett ikke – hele terningen kan benyttes hvis vi går gjennom dette spor for spor, men som et unikt dokument over prosessen der gullet blir til, tåler vi variasjonen godt.

Boksen er meget lekker i sin utførelse, igjen med to ”bøker”, en flott fotobok med bilder fra tiden i Woodstock, og fra fotosession for coveret til Basement Tape-utgivelsen fra 1975, og den andre inneholder de seks cd-ene og opplysende essays om opptakenes tilblivelse, ikke minst fra biograf og dylankjenner Clinton Heylin. De to bøkene er ideelle ”companions” for lytteropplevelsen, både visuelt og i sitt fysiske uttrykk. De gir ytterligere tyngde til utgivelsen.

”The Basement Tapes Complete” er kort sagt en overveldende skattkiste som spenner fra nonsens og tøysevers til klassisk låtskriverkunst av ypperste merke, fra gjøgling og komedie og latter, til det svarteste og dypeste alvor, sorg og gråt, fra ufullendte skisser som faller til gulvet til perfekte og eviggrønne sanger. Men disse opptakene er ikke bare interessante som dokumentasjon av en relativt lukket fase i Dylans artistiske liv, de er minst like mye av historisk interesse som innblikk i fødselshjelp til musikk og sjangre som skal dominere og utvikles i årene som kommer og ikke minst som forløsende kraft for det enorme potensialet som lå i det som skulle bli ”The Band” (med store bokstaver). Som fluer på veggen får vi bivåne hele prosessen. I hvert fall nesten. Alt ble ikke teipet. Og evig eies kun det teipte.

Dylan selv har uttalt om tiden i kjelleren: “You know, that’s really the way to do a recording – in a peaceful, relaxed setting, in somebody’s basement, with the windows open and a dog lying on the floor.” Det er et stort privilegium for oss alle at vi nå får lytte gjennom de åpne vinduene.

Komplett? Når det gjelder Dylan, skal man alltid være mistenksom når dette ordet benyttes. Er det mer der det kommer fra? Helt sikkert. I første omgang kommer Dylans antatte Sinatra-plate, ”Shadows In The Night” i 2015. ”I´ll see him in anything, so I´ll stand in line.”



(Deler av artikkelen er først publisert i Dagbladet)

Läs mer om Dylan, Bob