Artikel / Krönika
10. oktober: Bob Dylan i Oslo Spektrum.
Av Johnny Borgan

Dylan kommer på scenen kvart på åtte, uten hatt og med imponerende hårmanke for en 72-åring. Stu Kimball kjører en akustisk intro på sin gitar, mens de øvrige musikerne finner plassene sine, en etter en – og der kom sannelig Charlie Sexton, ja – så var usikkerheten om hvem som er gitarist borte. Ellers er det også de kjente ansiktene: George på trommer, Donnie på steel, banjo, fele og Tony Garnier på bass – Tony er den som i særklasse har spilt mest med Dylan gjennom tidene, og han har vært med på Never Ending Tour siden dens andre år i 1989.

Dylan finner plassen sin midt på scenen, uten instrumenter, tynn mann som ikke helt vet hvor han skal gjøre av hendene sine, i bukselinningen kanskje, eller i lomma, eller hoftefeste. Han kjører i gang med prologen fra sommerens konserter, Things Have Changed. Lyden er ikke helt bra, muligens ikke stemmen heller, men den kommer seg i løpet av sangen. ”She Belongs To Me” som marsj sitter bedre, og i tredje låt, med Dylan ved pianoet, gynger hele salen med i ”Beyond Here Lies Nothin’”, og stemmen og diksjonen fungerer fint – Bob er i siget. En vakker og lavmælt versjon av ”What Good Am I?” blir det første høydepunktet på en sjeldent balladerik og dempet konsert – for de av oss som har sett en del, har det ofte virket som om Bob har insistert på å holde rockeimaget ved like, mer enn han egentlig har trengt, men i kveld tar han det hele ned. Selv ”Pay In Blood”, som i originaltapning er en Stones-aktig rocker, er dempet i sitt nye arrangement, før en til tider sterkt omskrevet ”Tangled Up In Blue” gjaller gjennom rommet.

Så kommer den første store overraskelsen – Bob står foran på scenen, felen skriker til, og plutselig er vi inne i et helt nytt arrangement av klassikeren ”It’s Alright Ma (I’m Only Bleeding”, sigøynerrock med tilløp til country, og en tekst verdig en nobelpris – kveldens andre og foreløpig største høydepunkt. At låten ikke er spilt siden sommeren 2009 bidrar også til å gi selv de mest garvede av fansen en hyggelig overraskelse.

Så skjer noe som knapt har skjedd siden 1966 – Dylan forteller oss at han og bandet vil ta en liten pause, og tilføyer smilende: ”Don’t go away”. WHAT?? Hvorvidt Bob til slutt har erkjent at han er en aldrende mann og trenger en pause i løpet av konserten, eller om det er på grunn av problemene med lyden til Stu Kimball, vites ikke. Lyset tennes, og publikum får ti minutter til å utveksle synspunkter på første halvdel av konserten. Mørket senker seg, og konserten fortsetter.

Om det begynte å bli virkelig bra før pausen, så bare fortsetter stigningen. Dylans vokal sitter bedre og bedre, en strålende versjon av ”Early Roman Kings” avløses av en fantastisk nydelig ”Simple Twist of Fate”, med en vokal de færreste ville tilkjent Dylan av i dag. Strålende! Også her skriver han om versene i dag.

Selv om konserten er dempet, swinger Dylan opp med ”Summer Days” og så sløye pianoakkorder på sine solopartier at det går et sus gjennom publikum – Dylan flørter og smiler, tar hoftefeste ved pianoet, og swinger litt til. Etter fart og driv tar han det helt ned igjen, med en hjertestoppende vakker versjon av ”Forgetful Heart”. Jeg hadde stusset over at munnspillet ikke hadde vært med så langt – dét er også en endring siden i sommer – men nå skjønner jeg hvorfor, han vil ha maks effekt av å ta det fram i akkurat denne låten – her graver han dypest i hjertene til publikum gjennom hele konserten.

”Spirit on the Water” er ok, men ikke spesielt spennende i kveld, men så kommer et dundrende hat-trick med ”Tempest”-låter, folkballaden ”Scarlet Town”, femtitallsparafrasen ”Soon After Midnight” og til slutt kveldens verdenspremiere på ”Long And Wasted Years”, en Basement Tapes-aktig resitasjon med Dylan triumferende ved mikrofonstativet, glisende som om han vet at ingen kan gjøre ham dette etter – en ren maktdemonstrasjon. Mens applausen runger dempes lyset, og Dylan og bandet står i ”The Pose” og tar i mot før de haster ut til nok en pause før ekstranumrene, fine versjoner av ”All Along The Watchtower” og ”Blowin’ In The Wind”, før det er helt slutt.

En meget solid turnéstart – dominert av ti sanger skrevet på 2000-tallet, hele fem fra ”Tempest” – viser en artist som selv ikke etter 52 år på veien hviler på laurbærene – han drar publikum med seg til nye tekstlige og musikalske landskaper, selv om han generøst loser dem inn i kjent farvann på tampen av konserten, dog med nye arrangementer også av de mest kjente sangene. Dylan framstår som tilstedeværende og engasjert, tilfreds og, ja, bent ut lykkelig, slik han har gjort de aller siste årene, og konserten og oppsettet, med dunkel belysning og store femtitalls studiolamper rammer det hele inn på en måte som setter musikken, musikerne og formidleren Dylan i sentrum, som seg hør og bør.

Endringene fra i sommer er også så store at det må være rimelig å forvente at vi kan vente oss flere overraskelser i dagene og ukene som kommer, lørdag og søndag er det konserter i Stockholm. Det er bare å glede seg til fortsettelsen.

Låtlistan på Spotify

1. Things Have Changed (Single og soundtrack, 2000)
2. She Belongs To Me (Bringing it all back home, 1965)
3. Beyond Here Lies Nothin' (Together through life, 2009)
4. What Good Am I? (Oh Mercy, 1989)
5. Pay In Blood (Tempest, 2012)
6. Tangled Up In Blue (Blood on the tracks, 1975)
7. Duquesne Whistle (Tempest, 2012)
8. It's Alright, Ma (I'm Only Bleeding) (Bringing it all back home, 1965)

(Pause)

9. Early Roman Kings (Tempest, 2012)
10. Simple Twist Of Fate (Blood on the tracks, 1975)
11. Summer Days (Love and theft, 2001)
12. Forgetful Heart (Together through life, 2009)
13. Spirit On The Water (Modern Times, 2006)
14. Scarlet Town (Tempest, 2012)
15. Soon After Midnight (Tempest, 2012)
16. Long And Wasted Years (Tempest, 2012)

(encore)

17. All Along The Watchtower (John Wesley Harding, 1967)
18. Blowin' In The Wind (Freewheelin’, 1963)

Låtlistan på Spotify

Läs mer om Dylan, Bob