Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Wainwright III, Loudon
Strange Weirdos
(Concord)

Loudon Wainwright’s nye album har undertittelen »Music from and inspired by the film «Knocked Up», og kan derfor rubriseres som et soundtrack. Like fullt vet vi at arbeidet med «Strange Weirdos» og mange av sangene var i gang før Wainwright så mye som hadde hørt om filmen. Så fungerer resultatet som begge deler – soundtrack og «Loudon Wainwrights siste studioalbum». Da jeg ikke har sett filmen, som for øvrig framstår som en mer enn godkjent komedie velger jeg å fokusere på det siste. Eller forresten – jeg vil heller anbefale alle interesserte i den litt spesielle linken mellom film og plate, å lese filmregissørens, Judd Apatow, informative «liner notes» til platen.

Den meget produktive produceren Joe Henry er på farten igjen – med tilnærmet samme lag som på Mary Gauthier’s flotte «Between Daylight and Dark» og hans eget strålende album «Civilians». Jeg er spesielt fascinert av det tunge og sikre samspillet mellom Jay Bellerose på trommer og David Piltch på bass, men det er også umulig å overse Greg Leisz på en lang rekke strengeleiker. Joe Henry bruker samme lag flere ganger, men på ulike måter, og de understøtter på strålende vis særpreget til de ulike artistene. Wainwright rusler av gårde i sin egen sjanger, i skjæringspunktet mellom folk, country og lette swingelementer – det siste mest framtredende i «Feel So Good». Litt tyngre ruller kompet på «Final Frontier», flott forsterket av Richard Thompson’s umiskjennelige gitar og den entusiastiske The Section Quartet.

Loudon Wainwright er en i rekken av singer/songwriters som fikk dødskysset å bli kalt «the new Dylan» i starten av karrieren, noe han svært fornøyelig har beskrevet effekten av i «Talking New Bob Dylan» fra platen «History» i 1992: «Me bein’ the new me was hard enough…» Wainwright debuterte på Atlantic i 1970, men fikk gjennombruddet med «Dead Skunk» i 1972. Wainwright har hele tiden hatt en nesten stand-up-aktig tilnærming til låtskriveroppgaven, og har laget svært mange hysterisk morsomme tekster, med skrått blikk på alle sider av livet, ikke minst relasjoner, oppvekst og voksenliv, tema han aldri blir ferdig med, heller ikke på siste plate. Familielivet har vært fruktbart, men ikke uten sverdslag. Mest kjent er hans ekteskap med Kate McCarrigle, som i alle fall ga to strålende resultater, Martha og Rufus. (Personlig er jeg meget spent på hva Martha vil finne på videre, etter flott debut og enorm innsats i Cohen-showet «Leonard Cohen: I’m your man», - for de som ikke har sett henne synge «The Traitor» – løp og kjøp DVD-versjonen!)

Men altså – denne gang er det Loudon selv det gjelder – som vokalt holder mål i massevis, sterk og klar stemme med flotte og svært musikalske fraseringer er fortsatt intakte, en kan faktisk lett konstatere at eplet Rufus ikke falt så langt fra stammen.

Og ironisk nok er det mer alvor i dette komedie-soundtracket enn på svært mange av de siste platene til Loudon, selv om glimtet i øyet også er med hele veien, fra den fine starten med «Grey in L.A.», låten som fikk regissøren til å invitere Loudon med på laget. Et høydepunkt er likevel den svært vakre «You Can’t Fail Me Now», skrevet med Henry (som også leverer en meget fin versjon av samme låt på «Civilians»). «X or Y» er enkel moro om kromosomenes skjebnedans om gutter og jenter. Han har også hentet fram den morsomme og ettertenksomme «Lullaby» fra 1973 – sliten far synger barnet i søvn: «Shut up and count som Zs/ ice cream with a cherry plus a big pretty please/I promise we’ll resume tomorrow».

Med den sløye «Doin’ the Math» er også Wainwright for fullt inne i rekken av singer/songwriters som kjenner alder og død puste dem i nakken. Mens Dylan synger: «For me the future is a thing of the past», synger Loudon: «Everyone’s ancient at your high school reunion» og «They say »middle aged« when it’s almost over» – alvor og skjemt i skjønn forening, slik vi kjenner ham fra hele karriéren. I tittelmelodien synger han følsomt om ensomheten og den alltid tilstedeværende muligheten for å treffe en som forstår, noe han til fulle har gjort i den avsluttende «Passion Play», der han tar fram sin gamle ukulele og swinger dansende av gårde, med håpet om å stå sammen med Den Ene når siste akt er over.

Med «Strange Weirdos” har Loudon Wainwright laget et helstøpt album, klart det beste de siste 10-15 årene – sannsynligiv har både konseptet soundtrack og den gode hjelperen, Joe Henry, vært viktige brikker for oppnå dette fine resultatet. Kanskje har han flere på lager – med denne kvaliteten håper jeg virkelig det.

/Johnny Borgan


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.