Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Gauthier, Mary
Between Daylight and Dark
(Lost Highway)

Etter som årene går er det stadig sjeldnere man opplever den berusende og forfriskende følelsen av å høre en ny og original stemme – en stemme man umiddelbart vet formidler Sannheten med stor S, en stemme man vet at man elsker, midt i den første låten, og uten å vite noe mer om produksjonen til vedkommende. Slik var det for meg å høre Mary Gauthier første gang, med »Dragqueens and Limousines«, tittellåta fra hennes andre album.

Spenningen er derfor også stor ved hvert nytt album – ikke minst etter at hun leverte glimrende »Mercy Now« ved forrige anledning. Ventetiden er nå over, og et nytt mesterverk fra passende Lost Highway Records er i handelen. Med »Between Daylight and Dark« tar hun et skritt videre, både musikalsk og som låtskriver. Med den overaltoppdukkende Joe Henry som nennsom regissør, tar Mary oss med på en ny vandring mellom skjebner og landskaper, som i den vakre og stillfarne etter-Katrina-betenkningen »Can’t Find The Way«: »With nothing but our dreams/And memories of who we’ve been«.

Åpningslåten, »Snakebit«, er sannsynligvis noe av det mest bluesy Mary har begått, der delta-toner er med på å fargelegge den tunge og grøsseraktige historien om arvet slit og fattigdom, der fortelleren holder en pistol i hendene – aner vi en oppdatert versjon av Dylan’s historie om Hollis Brown? Svaret bare antydes. Musikalsk hører vi i denne låten at bandet beveger seg i andre landskaper enn Gauthier vanligvis har gjort. Joe Henry’s touch og musikalske bekjentskaper utvider mulighetene, men behersker også til fulle det folk/country-landskapet der Mary for lengst har bestått kjentmannsprøven, der hun krydrer det hele med tankefull soul.

Artistens nakne stemme geleider oss nå igjen på en blå og vakker reise, denne gang en tanke mindre selvbiografisk enn det vi har vært vant til. Som hun selv sier i ett av høstens intervjuer: »I don’t need to suffer anymore. I’ve got more than enough to pull from.« Mary Gauthier ble adoptert bort da hun var ett år gammel, hun stjal foreldrenes bil og rømte da hun var femten, satt i fengsel på attenårsdagen for biltyveri, slet lenge med både alkohol- og dop-problemer, også i perioden hun klarte å starte og drive egen Cajun-restaurant, »Dixie Kitchen«, som etter hvert også ble tittelen på hennes første plate. Hun skrev sin første låt i en alder av 35. »I Drink« er blitt hennes signaturlåt, en låt som hun også til sin store glede fikk oppleve sitert og spilt i Bob Dylan’s »Theme Time Radio Hour«: »To hear my lyrics coming out of his mouth was pretty unbelieavable!« Mary er åpent lesbisk, men fikk likevel, i en alder av 42 år, platekontrakt i Nashville. Så det er ikke bare i det homofobe bispekollegiet i Norge man kan ane en viss forsiktig framgang – tross alt.

Distansen til historiene hun forteller på sitt nye album, svekker imidlertid ikke sangene, - nærheten i framførelse og frasering er den samme som vi kjenner fra før. Om hun er storyteller i flere av sangene, er hun også fortsatt sentralt plassert som Jeg i kjærlighetssanger som den ømme og vare »Before You Leave« og i den vakre og sårbare »Please«, der Mary praktiserer den dylanske snakkesyngende metoden som så effektivt får fram både mening og følelse. Det samme gjør hun i den levende beskrivelsen av »Thanksgiving« i fengsel, som avrunder albumet.

Tittel-valsen »Between the Daylight and the Dark« er ett av platens høydepunkter, en presis og finstemt poetisk beskrivelse av stemningen i overgangen mellom lys og mørke, på alle plan, stemninger som språket vanligvis sliter med å nå. Låten er skrevet sammen med en annen undervurdert singer/songwriter, Fred Eaglesmith.

For den som ikke kjenner Mary Gauthier fra før, er det nærliggende å benytte Lucinda Williams som referanse – altså: dersom du allerede liker Lucinda, er Mary et trygt valg – i samme gate, men i et helt eget hus. Selv om hun krediterer en rekke co-writers på albumets sanger, er det Marys eget umiskjennelige preg som dominerer, da kanskje likevel med »Snakebit« som det mest fremmede innslaget, men også et spennende hint om at Mary har mer på lager.

Joe Henry har en lang seiersrekke av produksjoner bak seg, blant annet med flere comeback-album, eks. for Solomon Burke og Bettye LaVette. På »Between Daylight and Dark« har han igjen samlet et kremlag av studiomusikere, med strengevirtuosen og multiinstrumentalisten Greg Leisz i spissen, med tunge, kule og dovne trommeslag av Jay Bellerose, David Piltch som stødig bassist og Patrick Warren trakterende tangentene. Det sier kanskje noe om undertegnedes preferanser, men det er verdt å merke seg at flere av høstens plater benytter samme laget, bl.a. Joe Henry’s egne »Civilians« og det Henry-produserte »soundtracket« til filmen »Knocked up«, Loudon Wainwright-albumet »Strange Weirdos« – begge platene er vel verdt å få med seg. Det sier mye om bandet at de beveger seg lekende lett mellom ulike genre og uttrykk. Loudon Wainwright dukker for øvrig også opp som gjestevokalist på »Between Daylight and Dark«.

Mary Gauthier har med sitt nye album befestet sin posisjon som en av de sterkeste singer/songwriters som blomstrer for tiden . Muligens beveger hun seg for dypt i skyggene og i de mørkeste sidene av menneskelivet til at hun skal bli allemannseie – likevel vil hun ikke skuffe den kresne lytteren med øye og øre for sjelfylte ballader og den nakne og uforstilte vokalens magi.

/Johnny Borgan


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.