Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Blandade Artister
35 x 35
(Alligator)

You can’t argue with success. Den moderne bluesens desidert største og mest profesjonelle plateselskap, Alligator Records i Chicago, feirer 35 år i bransjen, og gir ut sin tredje jubileumssamling, feitere og enda mer bluesstjernespekket enn 30-årssamlingen og 20-årssamlingen. Ikke noe annet bluesselskap har vært så dyktige til å promovere sine artister til presse og radio. Det er ingen tilfeldighet at Alligator-artistene er sterkt representert ved bluesfestivaler fra New Zealand til Nord-Finland.

Suksesshistorien er grunderen og sjefen Bruce Iglauers verk. Robert Mugge (han som laget Deep Blues) laget dokumentarfilmen 20th Anniversary Tour om Alligator-artistenes jubileumsturné i 1991. I dag kunne det vært interessant med en film om Bruce Iglauer.

Iglauer har lært mye av de gamle entrepenørene i de uavhengige R&B-selskapene på 40- og 50-tallet. Han har en stor og differensiet portefølje av samlealbum. Fra luksusutgaver med hovedartistene i katalogen til sampler-CDene til bensinstasjonene, kjent under etiketten Crucial. Her har han »Crucial Chicago blues«, »Guitar Blues«, »Harmonica Blues« osv. Etter 35 år har han utgitt over 200 album, godt over 30 av dem er nominert til Grammy, og hvor mange W.C. Handy Bluespriser han har fått, vet jeg ikke.

Da han startet i 1971 hadde han som ambisjon å dokumentere den levende Chicago-bluesen som eksisterte på klubbene på nord og sørsiden, og som ikke hadde kommet tilstrekkelig fram under Chicago-bluesens storhetstid. Hound Dog Taylor var mannen han spilte inn først, og legenden vil ha det til at Iglauer opprinnelig ikke hadde noen annen plan enn å spille inn ham. Om Iglauer ikke hadde gjort annet dette, ville hans navn i blueshistorien likevel være sikret for ettertiden. Da Taylor døde av kreft i 1975, hadde han to kanon studioalbum på Alligator, og den legendariske live-LPen »Beware of the Dog« var på vei ut i butikkene. Taylor døde, men hans plateinnspillinger revitaliserte bluesen på et tidspunkt da den internasjonale bluesinteressen var på et lavmål sammenlignet med bluesboomen på 60-tallet. Taylor banet vei for bluewave-band som The Nighthawks, Fabulous Thundrbirds, Roomful of Blues og ikke minst inspirert slidegitar-rocken til George Thorogood. På 90-tallet var Taylor inspirator for alle punkblues-artister fra Jon Spencer og White Stripes til The Black Keys.

Taylor og hans Houserockers åpner ballet med »She’s Gone« i kjent, uhemmet juke joint-stil tatt fra det klassiske første albumet.

Mannen som var utsett til å videreføre og modernisere den svette, røffe klubb-juke joint-bluesen på Alligator var Son Seals. Hans aller første album kom i 1973 var lovende, og »Your Love Is Like A Cancer« er en klassiker i genren. Den tidligere Duke-artisten Fenton Robinson, som hadde originalen til Boz Scaggs’-opus »Somebody Loan Me A Dime«, representerte en mer sofistikert gitarblues. I 1974 gjorde han sitt første Alligator-album, og denne jubileumsplaten presenterer ham med »Texas Flood« som i tiåret etter skulle bli en signaturlåt for Stevie Ray Vaughan. Det det neste store gjennombruddet for Alligator var da Albert Collins kom i stallen og kombinerte sin Texas-gitar med et funky moderne Chicago-bluesband. Også Collins selv fikk et løft på Alligator, selv om han til slutt forlot selskapet og gikk til Point Blank. Av de opprinnelige 70-tallsartistene fra den tidlige er i dag bare Koko Taylor tilbake, men Iglauer har lykkes i å promotere henne som dagens Queen of the Blues, selv om hun musikalsk sett ikke er på høyden med det Willie Dixon produserte for henne på Chess.

Det er først og fremst som en årbok for de siste 35 års blueshistorie at dette albumet fungerer. Det virker som om selskapet har lykkes i å finne en innspilling for hvert av årene, og samtidig ha 35 individuelle artister. Samlingen dokumenterer hvordan har overlevd og vokst fra være en lokal Chicago-blues-etikett, til å fange opp den svarte bluesen fra andre bluessentra i USA, til å fange opp de beste hvite bluesartistene, enten de er bluesrockere som Johnny Winter og Tinsley Ellis eller virtuose vestkystartister som Little Charlie & The Nightcats og William Clarke.

Selv om profilen til Alligator i dag inneholder langt mer sørstats-rootsmusikk og diverse old school soul, eksemplifisert ved Marcia Ball og Mavis Staples, er det en sterk gitarblues-kontinuitet i denne samlingen. Lonnie Brooks, Roy Buchanan, Elvin Bishop, Coco Montoya, Michael Burks og Buddy Guy gjør alle så godt de kan for å leve opp til Alligator-mottoet med Houserockin’ Music. Men ingen har noensinne levert mer houserockin’ music enn Hound Dog Taylor.

Bare unntaksvis har Bruce Iglauer latt andre enn seg selv produsere i studio. Han burde ha sluppet til flere. Og det gitarfikserte utvalget med datert funkbass kunne med fordel ha vært brutt opp med bidrag fra album som ikke er representert. Her kan nevnes doldisen Rusty Zinn, de to fremragende albumene til Billy Boy Arnold, de mer reggae- og funk-inspirerte tingene til Michael Hill, eller fra Delbert McClintons Live In Austin. Men ingen av disse artistene forbindes veldig med Alligator Records. Så merkevaretenkningen går utover variasjonen, men det tar også sjelen ut av mange av artistene. Det er en veritabel lettelse å høre Lonnie Mack i »Satsify Susie«, produsert i Austin 1985 av Stevie Ray Vaughan og Lonnie Mack selv. Gitarslingeren Mack synger skjorta av de aller flest artistene på Alligator, på noen hederlige unntak nær. Men okey, det er mye musikk her. Og det er noen øyeblikk.

/Øyvind Pharo


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.