Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Blandade Artister
Chimes of Freedom/ The Songs of Bob Dylan: Honouring 50 Years of Amnesty International
(Fontana)

Med den nye hyllestplaten til Bob Dylans femtiårige musikalske virke står vi overfor sjeldenheten, et overflødighets-hornorkester av musikk.

Åtti artister over et oppsiktsvekkende bredt spekter av populærmusikalske uttrykk setter fokuset på sangene til den banebrytende artisten som startet sin karriere samtidig som Amnesty International ble grunnlagt som organisasjon. I dag med over tre millioner aktivister i mer enn 150 land.

Det er standard krykkejournalistikk å stille seg negativ til denne typen plater, vanlige innvendinger er at musikken spriker for mye, kvaliteten er for variabel, at originalsangene alltid er bedre. Eller generell popkulturell metthet.

Veldedighet fra popstjerner er ikke hipt lenger. Lissom.

Glem det. Skal du kjøpe en firedobbel CD med Bob Dylan-covers som støtter Amnesty International i år (og det skal du!), så er »Chimes of Freedom« valget ditt.

Jo da, alle involverte kreatører her, inkluder His Bobness himself, avstår fra sin betaling, til fordel for organisasjonen som faktisk gjør en betydelig forskjell i en verden som kan synes å være på vei mot et varmt sted på syv bokstaver i en hastighet som langt overstiger 45 RPM.

Det slår meg hvor viktig musikk faktisk er, også på siden av det åpenbare, når jeg leser i det medfølgende presseskrivet fra plateselskapet at Amnesty International har en egen Manager of Music Relations (Karen Scott). Amnesty har et langt og omfattende forhold til artister som støtter dem.

Det finnes mange hyllestplater til Bob Dylans musikk, noen er også laget av norske artister. I de senere årene har utgivelsen knyttet til Todd Haynes surrealistiske spillefilm »I´n not there«, om Dylans mange liv (!), fått spesiell oppmerksomhet. Undertegnede besitter et sted mellom tyve og tretti Dylan tributeplater.

Så hvorfor gjør nettopp denne musikalske overdosen meg spesielt glad?

Kortversjonen; Den slår fast med stor kraft at vi ikke kan få nok Dylan-covers, rett og slett fordi det hele tiden kommer unge artister til som forelsker seg i dette materialet.

Nye artister, med nye perspektiver, nye idéer og nye stemmer.

Derfor har »Chimes of Freedom« den gledelige tilleggseffekten at jeg oppdager en hel serie med, for meg, nye artister. Bob Dylan hjelper meg således til å lytte til Charlie Winston, Mariachi El Bronx, Silverspun Pickups, The Belle Brigade, Cage the Elephant, Band of Skulls, We are Augustines og Ed Roland & the Sweet Tea Project.

En haug nye, spennende artister som tar Bob Dylans sanger i mange og uventede retninger. Unge og sultne artister som på et eller annet vis har påvirket det store flertallet av superstjerner og veteraner som også deltar her, til å strekke seg ekstra langt.

Jeg kan ikke huske å ha hørt Steve Earle (og duettpartner Lucia Micarelli) så tent som han er i deres versjon av »One more cup of Coffee (Valley Below)« på lenge, to potensielt slitne karer som Free-sanger Paul Rodgers og Nils Lofgren lykkes med å løfte »Abandoned Love« til en flott countrysoul-ballade, Elvis Costello vrenger »Licence to Kill« og Lenny Kravitz smeller til med en janitsjar-tolkning av »Rainy Day Women #12 & #35« som gjør at jeg innser at jeg må få med meg Kravitz på Norwegian Wood i sommer.

Åpningskuttet på disc en, »One too many Mornings«, er, som seg hør og bør med Johnny Cash, mannen som støttet Dylan tidlig i karrieren, da det ikke var så åpenbart at vi skulle vite hvem han er femti år senere.

Cash er koblet med The Avett Brothers, et av americanamusikkens mest spennende ensembler.

Det høres ut som om denne versjonen av »One too many Mornings« er bygget på duetten som Cash og Dylan gjorde da de jobbet sammen på Dylans 1969-album, »Nashville Skyline«. En versjon som så langt bare har vært å finne på bootlegs. Etter alt å dømme har The Avett Brothers ganske enkelt tatt over rollen som Dylan har på innspillingen.

Miley Cyrus (som gjør godt i fra seg på »You´re gonna make me lonesome when you go«) er platas yngste (19), Pete Seeger er eldst (92) og synger, sammen med The Riverton Kids, oppløftende »Forever Young«.

Det fantastiske spennet her illustreres av avstanden mellom nybakt superduperstjerne Adele og Queens of the Stone Age, mellom stringbandet Carolina Chocolate Drops (kanon »Political World«) og Aerosmiths Joe Perry, mellom avantgardistene i Kronos Quartet og folkeligheten til Flogging Molly, mellom soulfylte Angelique Kidjos »Lay, lady, lay« og råkjørerne i Bad Religion (»It´s all over now, baby Blue«).

Jeg går så langt som til å si at jeg liker alt her, og det er Bob Dylans skyld. At han selv til slutt slipper til med sin 1964-versjon av »Chimes of Freedom« er nok til å gi denne anmelder klump i halsen.

Kost også på deg å lese historiker Sean Wilentz innsiktfulle essay i coveret. Han har skrevet den bemerkelsesverdige boka »Bob Dylan in America«.

Tidigare publicerad på VG+

/Tom Skjeklesæther


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.