Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Cooder, Ry
Pull Up Some Dust And Sit Down
(Nonesuch/Warner)

Ry Cooder’s siste er en umiddelbar klassiker! Ferdig med det! Den er en americana-coctail med umiddelbar vikrning, en svir fra ende til annen, og rager oppe med det beste han har laget. På en forunderlig måte får den meg til å føle meg både reaksjonær og radikal på samme tid.

Radikal – fordi den gir meg det demoniske gliset ved tanken på Joseph McCarthy og John Edgar Hoover som sannsynligvis roterer som grillspyd over middels varme i graven, om de fra det lavere hinsidige hører platen. Ingen av dem hadde trengt å lete etter skjulte budskaper og radikale ord mellom linjene, her hadde man ikke trengt svartelisting, men rettssak med det samme – her er det klartekst av beskeste slag og i oppgradert Woody Guthrie-ånd – storkapital og grådighet får gjennomgå fra første start i »No banker left behind« og »El Corrido de Jesse James«, han skjeller lystig ut media og politikere i »Humpty Dumpty World« i stil med Bob Dylan’s »TV Talkin’ Song«. Han synger »a real sad Mexican sang« med den nydelige »Dirty Chateau«, og gir oss den mest hardtslående antikrigspolkaen noen gang laget, med »Christmas time this year«, og avslutter den med den inntrengende avslutningsreplikken: »Thank you, Mr President for your kind words and deeds/There’s just one thing I’d like for you to hear/Take this war and shove it up your Crawford, Texas ass/And then you’ll know it’s Christmas time this year«. Noe sier meg at det er forrige president som tilsnakkes.

Vi kan gråte til den ensomme bluesen med bare Ry og hans gitar i »Baby joined the army« - »they told me if I get killed in battle I still get paid«, vi kan danse til funky gospel-trøkk i »Lord tell me why« og tøft rockeøs med full blåserrekke i »I want my crown«, og vi kan glede oss over at Willie Green og Terry Evans synger smakfulle bakgrunnsvokaler, akkurat som i gamle dager. Flaco Jimenez maler også med slik bare han kan, med brede penselstrøk gir han oss sine texmex-farger, aller vakrest i den nydelige »Dreamer« – nostalgisk sus, men også drøm om en bedre framtid. Han shuffler snerrende av gårde i »It there’s a God«, med verdens beste slide, og synger om Republiklans som har »changed the lock on heaven’s door«, med lyn i blikket taler han de undertrykte og the poor working man’s sak.

Gamle dager, ja. Grunnen til at jeg føler meg litt reaksjonær er antagelig på grunn av den enorme gleden over at vi endelig får et helstøpt Ry Cooder-album som har alle ingrediensene med seg fra mine store favoritter, »Paradise & Lunch« (1974) og »Chicken Skin Music« (1976), både musikalsk, i ånd og i vokalt driv. Selvfølgelig har han laget utrolig mye bra siden dette, på reisen gjennom film og world music, gjennom konseptalbumene de siste årene, men allikevel føles det nå som om han har kommet hjem igjen etter en lang reise, tar fram gitaren, inviterer gamle venner, og oppsummerer hva han har sett og tenkt i det siste. Han bruker enkle verktøy, men det er de som skal til for å gjøre jobben. Forankret i tradisjonen, i det beste av det han selv har gjort, men likevel moderne og i tiden på alle måter.

På en plate av mange høydepunktet – det definitive høydepunktet over dem alle er for meg John Lee Hooker-parodien-imitasjonen-tributen-hommagen »John Lee Hooker for president« – ubetalelig kul: »I got a new program for the nation. It’s gonna be groove time, a big sensation.« Hallelujah! Jimmy Reed som visepresident og Little Johnny Taylor som utenriksminister! Hihaaa!

Ry gir oss hele pakka, uten filter – det myke og det harde, det ømme og det rå – sinne og omsorg – det er så smakfullt utført at det bare er å gi seg over, hør for eksempel på »Simple tools«. Jeg gir meg over! Ry Cooder for President!

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.