Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Taylor, Chip
Yonkers NY
(Trainwreck)

Av og til er et familiealbum bare et familiealbum. Man blar pliktskyldigst gjennom det, smiler og nikker til noen kjente, eller ukjente, ansikter, blar fort gjennom det og leverer det brydd tilbake til den stolte eieren, som, blussende av stolthet, har vist deg noe av det som betyr mest for ham eller henne. Og eierens glede varmer. Men albumet i seg selv har liten verdi for en uforstående.

Andre ganger kan du komme over et album med gulnede fotografier og alvorstunge ansikter, fra en annen tid, som forteller en historie, mer enn tusener av ord, og som etterlater deg med et sterkt ønske om å bla gjennom det en gang til, finne ut mer, lete etter fortsettelsen, eller begynnelsen.

Yonkers NY er et familiealbum. For undertegnede havner det dessverre nærmest den første kategorien nevnt ovenfor. Til tross for den flotteste innpakningen en kan tenke seg, med et nesten ekte fotoalbum i digipakken, til tross for utsøkt band med John Platania og Greg Leisz i spissen, og til tross for Chip Taylors uslitelige sjarm – verken melodier eller tekster kan måle seg med den standarden Chip selv har satt med sine beste verker. Tittellåten som avslutter plata er imidlertid et svært hederlig unntak, en nydelig countrycalypso som favner artistens kjærlighet til opphavet og til miljøet som kranset hans barndom og ungdom. Balladen Charcoal Sky er også småpen, og det J J Cale-aktige groovet i No Dice hinter om Chip’s øre for det kule, slik vi best kjenner det fra klassikeren Wild Thing. Hovedinntrykket er likevel at flere av låtene ikke har de egenskapene som hever dem over de småkoselige barndomshistoriene om Chip, eller James »Jamie« Wesley Voight som han opprinnelig het, og hans brødre, med storebror Jon Voight (pappa’n til Angela Jolie) som den best kjente av dem. Albumet leveres i to versjoner, med og uten Chip’s små og muntre intro-historier til sangene. Hyggelig, men ikke mye mer.

Det er ikke nytt at Chip Taylor, helt åpenlyst, gir oss tilgang til sin private selvbiografi – dette gjelder ikke minst i hans modne år, der han, etter mange år som profesjonell gambler, har kommet tilbake og reetablert seg som singer/songwriter. Sangene har strømmet jevnlig, og mange av høy kvalitet – aller best har vel selvbiografi og kunst likevel funnet sammen i suiten »Seven Days In May« (1999), om den umulige kjærligheten til Florence. Samarbeidet med Carrie Rodriquez ga oss også flere fine album, mens han nå turnerer sammen med nok en talentfull felespiller, Kendel Carson.

Yonkers NY er utvilsomt et ektefølt album, og helt sikkert viktig for Chip Taylor å lage og formidle. Han forsøker å bringe oss en tid og en musikk som har vært avgjørende for hans egen historie.

Slik denne anmelder opplever det, makter han ikke å løfte stoffet på en måte som gjør at denne platen vil bli mye spilt, tittellåta unntatt.

Men spilleren Chip har helt sikkert flere ess i ermet.

/Johnny Borgan


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.