Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Shit City
Shit City
(Voices of Wonder)

Har akkurat parkert PT Cruiceren på utsiden av Austin Motel etter å ha road-testet det andre albumet til Lillehammer-bandet Shit City.

Opp South Congress, over til South Lamar, over Colorado-elva, hele veien nordover på North Lamar til Airport, en liten bit østover og ut på I-35. Ned til Ben White og inn sørover på South Congress igjen.

I det vi runder hjørnet ved Jo's Café, på skrått over gata for Continental Club, toner den avsluttende akustiske instrumentalen «Chestnut Donkey» ut av høyttalerne.
Passende Austin-cowboyer

Det går med en gang an å slå klart fast at Shit Citys stadig mer syra jamrock passer bra inn i Austins hippie-cowboy-kvartaler. Hadde dette åttemannsbandet hatt tilhørighet på disse breddegrader, ville de ganske sikkert ha vært del av neo-psykedelia-miljøet som frontes av Black Angels (et band som også funker som innimellom backingband for Roky Erickson).

Shit City har forandret fokus fra debuten, som var mer sørstats-countryrock, i et eller annet nedstigende ledd fra Marshall Tucker og The Allman Brothers.

Her fremstår Shit City som innspirert av «Touch Of Grey»-æra Grateful Dead. Pianisten Ingrid Olava har blitt borte, inn har Bjørn Leine kommet på bluesmunnspill, noe som er med på å skitne til Shit Citys gitarekskursjoner betraktelig. Mot slutten av plata veier innflytelsen fra elektrisk Neil Young og David Crosbys solodebut, «If I Could Only Remember My Name», inn.

Det er sanger og gitarist Gorm Møller som er bandets mest produktive låtskriver. Han treffer blink med flere av sangene her. Aller mest og best med «Billy And The Pilgrim», som også er det mest Dead-aktige pådraget. Jeg vet ikke om det har skjedd ennå, men det er fristende å kalle folk som har sans for Shit Citys jam-vennlige musikk for Shit Heads, den norske ekvivalenten til Dead Heads.
Lurvete

Her er det plenty av jam-temaer å gripe fatt i. Åpneren «Afterburner» er så lurvete at jeg tar meg i å sjekke høyttalerne for å høre om de har blitt sprengt, men den egner seg godt for å la opp mot fire gitarer harve løs. Andre høydepunkter er «Bottle's Empty» og tittelsporet «Shit City».

Shit City er virkelig et norsk band å krysse av for i live-kalenderen. Bestykket med opp mot tre elektriske gitarer og en pedal-steel, kan de få det til å koke som ingen andre norske band for tiden. Selvfølgelig fordi at de både kan spille, og kan spille sammen.

Et klart motstykke til den nye, ustødige heimstadlære-rocken fra Vestlandet.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.