Rootsy logo  
Rootsy logo

Artikel / Krönika
”Arabic Violins & Strauss Waltzes – west of the Jordan, east of the rock of Gibraltar” – Bob Dylan i skyggen av Alhambra
Av Johnny Borgan

Det er et mystisk tog som ruller gjennom tropenatten i Andalusia, og offer er veiens og nattergalens kode. Toget tar oss med til Duquesne og Carbondale, til Pittsburgh, Vicksburg, Detroit og Paradis, og langs den mørklagte veien skimter vi både Big Joe Turner og Charles Darwin, til og med den gale Bertha Mason, vi ser flommen komme, vi hører Nero spille fiolin, og vi ser skip sette seil, - før vi vet ordet av det er vi i Scarlet Town, der alt menneskelig ser ut til å være tillatt. Håpet kan svinne, men aldri dø, for svaret det blåser i vinden. Vi ser skyggen av ungdommen, vi lytter til lyden av smerte, vi ser hunder som river mennesker i stykker, vi ser en funklende rød egyptisk ring og et par som sitter omslynget i parken, bildene flimrer forbi mot nattehimmelen, båret fram av én stemmes umiskjennelige palett – vi er på konsert med Bob Dylan.

På de to kveldene i Granada og Córdoba er det repertoarmessig små variasjoner, vi får det settet som kunstneren har hamret, meislet og sveiset ut av de to siste årene, som var det en vakker smijernsport, - i overveiende grad basert på låter fra 1997 og nyere, med få velvalgte unntak. Dette er det han ser ut til å insistere på at hele verden skal høre. Og den som har ører, hører. Som publikummet i Córdoba, der de bejubler hvert vers i »Forgetful Heart« like gjerne som de gjør det samme i »Tangled Up In Blue«. Det ekstra krydderet i sommer er låtene fra kritikerroste »Shadows In The Night« – i Granada synger han »I´m A Fool To Want You« og »Autumn Leaves«, i Córtoba »Full Moon And Empty Arms« og »I´m A Fool To Want You« – begge steder fungerer sangene showstoppende, det er som om publikummet kollektivt holder pusten under de svært ømme framføringene av de evige ordene om tapt og brusten kjærlighet. Når Dylan i tillegg gjør en piruett mellom to strofer av »Full Moon And Empty Arms« vil ovasjonene ingen ende ta, så finstemt kan et sceneshow bli når det er antydningens kunst som utøves. Han tar seg til hjertet, han peker mot publikum, han slår ut med armene og semaforerer et ordløst budskap, og disse kveldene slår det meg at det er som han også virkelig synger til publikum og om det smått ulykkelige kjærlighetsforholdet han har til det: »I know it´s wrong, it must be wrong/But right or wrong/I can´t go on/without you«. Det er ikke alltid, men svært ofte, et metanivå tilstede, på en konsert med Dylan. Så også denne gang. Ikke bare når han synger »You Think I´m Over The Hill«, og publikum regelmessig svarer »Nooooooo!«

Bandet er tilsynelatende »The Guilty Undertakers«, alvorsfylte karer med blikket stivt festet på konsertmesteren selv. Selv når Stu Campbell rister maraccasene helseløse under »Early Roman Kings« fortrekker han ikke en mine. Gode, gamle Charlie Sexton får lov til å spille mer gråtende gitar enn på lenge og Don Herron spiller tidenes mest rocka banjo på »High Water«. Tony Garnier og George Recile er fyrbøterne på toget, og sikrer jevn fart tilpasset vokale krumspring og spontane ytringer, slik som når Bob skjærer diamanter med sitt skarpe munnspill, og plutselig finner på at han skal spille et helt vers ekstra på »She Belongs To Me«, eller når han tømmer lungene helt for luft i lange smektende soli på »Simple Twist of Fate«. Settet er stort sett det samme, men listen av sanger skjuler spontaniteten og improvisasjonene som likevel gir betydelige variasjoner fra kveld til kveld, både vokalt og musikalsk. Det tippes på hatten til både Clarence Ashley, Vern Gosdin og Ernest Tubb, til Muddy Waters og Frank Sinatra. Smeltediggeren Dylan er i aksjon.

I sin allerede myteomspunne »MusiCares Person Of The Year«-tale fra februar snakket Dylan om bluesen som en vev av Strauss-valser og arabiske fioliner, noe han utdypet ytterligere i det påfølgende intervjuet med Bill Flanagan, filosoferende om musikologiske teorier om hvordan musikalske strømninger og blandingsforhold har fulgt med slave- og krigsskip gjennom verdenshistorien, hvordan han har hørt midtøstenske toner i deltabluesen og hvordan alle brikkene falt på plass med disse tankene: »I guess I must have both Arab in me and waltz time European blood as well.« I Andalusia (en variant av det opprinnelig arabiske navnet al-Andalus) må disse teoriene få ytterligere næring, der Alhambra troner som et urokkelig bevis på hvordan miksen og mosaikken av østlig og vestlig kultur, muslimske og kristne kulturuttrykk, kan resultere i et stort hav av skjønnhet og tankevekkende inspirasjon, slik øst og vest også møtes i de suggererende tonene av den slangetemmende »Scarlet Town«, og valsen går stødig i »Waiting for you«: »Happiness is just a state of mind/Anytime you want, you can cross the state line/You don´t need to be rich or well-to-do, I´ll be around waitin´for you«. Trøstens ord.

Det er femti år siden Dylan løsnet sikringen på sin elektriske gitar på Newport, og bombarderte publikum med sin punkete frihetssang, »Maggie´s Farm«, og nådde nye dybder, høyder og lengder for sanglyrikken med »Like A Rolling Stone«. Symptomatisk nok feirer han ikke femtiårsjubileet med noen av disse sangene. Den eneste sangen han presenterer fra kronåret 1965 er »She Belongs To Me«, om kunstneren som ikke ser seg tilbake, som kan gjøre natten lys og dagen mørk. Det preges konsertene av. Det vites ikke hvem han har solgt sjelen sin til i hvilket veikryss, eller hvem han har gjort en pakt med, men han står der like insisterende i dag som i 1965, han gir oss det han selv har tenkt, verken mer eller mindre. I 1965 og 1966 ble han buet på av misfornøyde fans, i 1979 og 1980 likeså, og i 2015 gir han oss kun én av sangene som er på listen over hans ti beste, ja, faktisk kun to-tre av sangene som av noen er kåret til hans femti beste. Og de låtene er omarrangert og/eller delvis omskrevet. Publikums respons viser likevel i sum at de er overvunnet av hans trassige natur – de har gitt seg over og de gynger med til valsen, de klapper taktfast med også til de sangene de ikke kjenner, selv ungdommene som har kriget seg fram til scenekanten har stjerner i øynene. Det er likevel en slående forskjell på Dylans konsert og konserten jeg så med Paul McCartney dagen før – der sistnevnte brukte alle publikumsfrieritriksene i boka, overveldende mange greatest hits, med småsnakking med publikum, gjerne på norsk, med allsang, blendende smil og flørting fra start til mål, står Dylan der og gir oss av sitt alvor og sin stillhet, ingen enkel og forutsigbar tur ned minnenes aveny, men noe nytt som skjer i kveld. Det er to helt ulike disipliner vi er vitne til. Det ene er melk, det andre er fast føde.

Det imponerende Alhambra ble bygget på en høyde i Granada og var under maurisk styre i hele perioden fra byggestarten i 1237 til 1492, da katolikkene til slutt gjenerobret også maurernes siste skanse, men hvor de heldigvis også tok vare på mengdene av islamsk inspirert kunst og byggeskikk. Dette etter lange perioder med fredelig sameksistens mellom maurere, jøder og kristne. Tenk det. Men i 1492 tok det slutt, og maurerne forlot også Granada, der de så seg trist tilbake når Alhambra forsvant i det fjerne. Samme året satte Christopher Columbus kursen mot India, men fant i stedet Amerika, og nesten fem hundre år senere drømte Bob Dylan sin hundreogfemtende drøm om oppdagelsen, før han noen år senere forente smektende spanske og østlige sigøyneraktige toner på »Desire«. Sånn kan det gå.

Begge konsertene avsluttes med en majestetisk tung og rocka versjon av »Love Sick«, med den perfekte avskjedshilsen på det som Dylan selv har uttalt er hans ypperste sang om kjærlighetssorg:

I’m sick of love; I wish I’d never met you
I’m sick of love; I’m trying to forget you
Just don’t know what to do
I’d give anything to be with you.


Han mottar publikums hyllest uten et smil, og forsvinner deretter raskt i mørket, på vei mot stadig nye konserter.

Läs mer om Dylan, Bob


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.