Rootsy logo  
Rootsy logo

Artikel / Krönika
28. november 2013: Bob Dylan, Royal Albert Hall. “Mood Swings, Cast Iron Songs and Torch Ballads”
Av Johnny Borgan

Det er turnéens siste dag. Jeg våkner tidlig for å gjøre ferdig dagboknotatene fra gårsdagens konsert. Jeg setter meg i det varme, nesten stueaktige biblioteket på »The Gore Hotel«. Hotellet ble åpnet i 1892, etter å opprinnelig ha vært tyrkisk ambassade. Det er ærverdig i alle henseende, men har også en viss rock’n roll-kredibilitet, all den stund det blant annet har huset Rolling Stones sitt releaseparty for »Beggar’s Banquet«, noe som er illustrert med store innrammede fotografier i hotellets bar. Det var visstnok også fra dette hotellet Mick Jagger kastet tv’n ut i gata fra høyt i etasjene. Viktigere for meg er det imidlertid at hotellet ligger bare to minutters gange fra Royal Albert Hall. Etter at jeg er ferdig går jeg til frokost med mine to venner, Peter & Arthur, for å legge planer for dagen. En mann drar stolen bort til bordet vårt for å tømme oss for informasjon om gårsdagens konsert: »How was it? Did he play the guitar? How was the band? Was his singing good? What songs?« Vi svarte så godt vi kunne til den eldre herren med langt svart hår, mr. Leitch. Også kjent som Donovan. Han har spilt i Royal Albert Hall, og betegner det som det største en musiker kan få oppleve.

Etter en hyggelig prat med ham, som ender med at han inviterer oss på konsert utenfor Oslo i desember, er vi klare for dagens program – vi skal til Halcyon Gallery i New Bond Street, galleriet som huser Bob Dylans store utstilling av jernskulpturer, »Mood Swings«. Vi har en avtale med kurator Marianne klokken tolv, og hun har lovet oss »the grand tour«, en guidet tur gjennom hele utstillingen. Vi kommer litt før tiden, men Marianne står klar og venter på oss, byr oss å drikke og begynner å fortelle oss historien om akkurat denne delen av Bob Dylans kunst, som hun kjenner langt bedre enn oss. Dylan selv sier det på følgende måte i museets brosjyrer: “I’ve been around iron all my life ever since I was a kid. I was born and raised in iron ore country – where you could breathe it and smell it every day. And I’ve always worked with it in one form or another.» (Undertittelen på “Planet Waves« (1974), var forresten »Cast Iron Songs And Torch Ballads«). Det viser seg så at han har samlet på jern i alle former i flere tiår og fylt opp store lager, og at han på hobbybasis har laget saker og ting av gammelt skrapjern, verktøy, tannhjul, spiker med mer, gjennom lang tid, til seg selv og venner. Dette er første gang noen av disse arbeidene er utstilt, og etter hva vi forstår ble de fleste arbeidene solgt allerede på åpningsdagen. Hoveddelen av utstillingen består av en rekke store porter til hager eller eiendommer, og alle utstråler de en ubestemmelig men unik skjønnhet og sjarm. Hvorvidt det klassifiserer som stor skulpturkunst er ikke jeg kompetent til å uttale meg om, men det mest slående for meg er likheten mellom skulpturene og sangene, at måten han jobber med jern på, og med ord på, er akkurat den samme. Han samler på ord og vendinger og språklige bilder og sveiser dem sammen på uventede måter, han mikser symboler og skaper historier ved å lage en mosaikk av ulike elementer som i utgangspunktet ikke ser ut til å ha noe med hverandre å gjøre, men som likevel til slutt skaper en helhet. Så også med skulpturene. Skulpturene har alle bevegelige deler, enten det er hjul som kan spinne, kjettinger eller hendler som kan beveges, dører som kan åpnes – ingen er statiske. Dylan har malt dem, for det meste i sølv og grått, men i de sveisede skjøtene har han bevisst malt med en annen farge. Tingene henger sammen, men de er også selvstendige enheter. Bevegelse står sentralt - portene kan både åpnes og stenges, de kan stenge noen eller noe ute og åpne for noe eller noen. »The door is closed for evermore, if there ever was a door.« For en kjenner av Dylans lyrikk kan en lett assosiere seg til sanger eller symboler brukt i sangene – en pumpe, kan det være »the pump don’t work, ’cause the vandals took the handles«? Noen steder har kunstneren innarbeidet eksplisitte figurer sammen med skrapjernet, en hund, en gitar, en ravn (eller er det en ørn?) henleder oss til å tenke på andre sanger – »if dogs run free«, »my love is like a raven« osv. Det kan være tilfeldig, det er tross alt relativt vanskelig å finne symboler, gjenstander eller figurer som ikke på en eller annen måte finnes i Dylans diktning. Marianne tar oss deretter med ned i kjelleren, der nye utstillinger åpenbarer seg, den ene preget av Dylans uendelige fascinasjon for de lovløse. Gjennomhullede bildører, tilsynelatende av kulehull, henger hengslete på veggen sammen med bilder og tekst fra de utvalgte gangsternes liv, det være seg Al Capone eller John Dillinger. Slik det ser ut her, ble de alle drept mens de var i bilen, noe som langt fra stemmer. Så er da også Dylan en lovløs, og det er godt jugd. Hvorvidt Dylan selv har laget kulehullene, er ikke klart. Går vi videre får vi se eksempler på Dylans »Revisionist Art«, der han, muligens i et anfall av hevnlyst og mediakritikk har konstruert en lang rekke magasincovre med både bilder og tekst – ved første øyekast kan de se autentiske ut, men ved nærmere utforskning ser man at Dylans underfundige og til tider burleske humor, og hans skarpe blikk og replikk, ligger bak. Her er det »paybacktime«, og det venter mang en god latter for den som tar seg tiden. Resten av utstillingen er oljemalerier, akvareller og trykk, blant annet et svært imponerende maleri i en lang rekke av variasjoner med togskinner kranset av en glødende rød himmel og en synkende sol, et tema som har vært sentralt fra Dylans første album av, og et tema han spant drømmer av fra han først hørte Hank Williams synge om togene. Det er linjer, linker og røde tråder hele veien, sammen med puslespill, gåter og labyrinter.

På den ene veggen i galleriet som er viet til maleriene, står det følgende: “Rather than fantasize, be real and draw it only if it is in front of you and if it’s not there, put it there and by making the lines connect, we can vaguely get at something other than the world we know.» Slik maler han, slik sveiser han og slik skriver han. Fantasien og virkeligheten, drømmen og kunsten, det henger uløselig sammen, og han jages fortsatt av et ekstremt og imponerende formidlingsbehov – han har hatt tre kunstutstillinger i år og han skal spille sin 82. konsert for året i kveld. Totalt er det etter siste fintelling hans tretusentohundreogåtteognittiende konsert. Det gir et snitt på over seksti i året i toogfemti år! Så er det juleferie.

Klokken nærmer seg halv åtte, og Royal Albert Hall er fylt til bristepunktet for tredje dag på rad. Jeg er fortsatt fascinert over det vakre og majestetiske rommet, sitter i dag litt oppe fra gulvet, rettvendt mot scenen, med full oversikt over det hele. Rundt meg sitter det flere som var på konsert her i 1966, og som nå er forventningsfulle til sin ene konsert i år. Jeg kan berolige dem alle med at dette kommer til å bli veldig bra, men at settet som sådan ikke bærer mye preg av nostalgi.

Med ett er konserten i gang, og lyden er helt perfekt der jeg sitter. Som i går trenger Dylan litt tid til å varme opp stemmen, det har nok skortet på skalaøvelsene i garderoben, er jeg redd. Likevel er han på hugget fra første stund, og mottakelsen fra publikum virker enda mer overstrømmende i dag enn i går, og jubelen står i taket når Dylan fisker fram munnspillet i «She Belongs To Me», det skjærer som presise og hardtslående lyn gjennom rommet, og det er absolutt ingen ting som er aldrende med dette munnspillet, det utstråler ungdom og vitalitet, men samtidig moden musikalitet, og han spiller det på en måte i dag som han ikke kunne ha gjort i 1966. Det er avslørende nakent, men samtidig presist nok til å slipe diamanter med, og han bruker det slik en kunstner bruker paletten, både i denne sangen og senere i «Love Sick», i «High Water» og helt til slutt i «Blowing In The Wind». Han fargelegger sangene med munnspillet, i sølv og blått. Høydepunktene ellers er mange og overbevisende, men jeg skal ikke repetere dem en gang til i dag. De bør være kjente nå.

Alle spekulasjoner om eventuelle endringer eller tillegg i kveldens konsert, ble gjort til skamme, han gjentok gårsdagens sett fullt ut, men i dag med større energi og driv, han spinner seg av og til rundt på hælen, i det han trekker imaginære seksløpere ut av hylstrene og løfter dem mot det jublende galleriet bak scenen. Det er sjeldent å se. Når konserten er over tenker han seg om både én og to ganger, men han drister seg fram på scenekanten og gjør high-five med et par i publikum, og tar atter et par til i hånden. Enda mer sjeldent å se. Og det varmer å se det – det ligger også i responsen fra publikum i Royal Albert Hall: «He ain’t dead yet, his bell still rings. He ain’t over the hill, he ain’t past his prime.» Og det er stort. Vi kan bare undre oss over hvem av de artistene som starter ut i dag, som vil være der om over femti år. Noen er det sikkert, men det er ikke mange.

Høstturnéen 2013 vil trolig bli stående som en av de virkelig store i Dylanhistorien – han har i mange år gledet oss med stor variasjon i låtvalgene fra kveld til kveld, men i år ville han vise oss noe helt annet, han har komponert et sett for oss, med sanger fra hvert tiår han har operert i, med hele bredden av sjangre han har operert i, fra vals til sving, fra rock til doowop, fra marsj til ballade – «cast iron songs & torch ballads», et dempet sett i dempet belysning, med tyngdepunktet av materiale fra tiden etter årtusenskiftet. Han vil dele sitt verdensbilde med oss, og denne gangen vil han at hver europeiske by skal få se dette stykket, denne skulpturen, denne porten inn til hans kunst og denne kanalen inn til tradisjonen. Bandet har akslet oppgaven forbilledlig, ikke minst har Charlie Sexton fått en ny blomstringstid, i tett samspill med Donnie Herron, mens gutta på venstrevingen, Stu Kimball, Tony Garnier og George Recile hele tiden har holdt orden på drivet og dynamikken i låtene, alle med blikket stivt festet på Bob gjennom hele konserten. Setlistene har vært de samme, ja vel, men ikke én konsert har framstått som rutinepreget – den av musikerne som hadde satt på autopiloten her, ville ramlet av i første sving – Dylan er like mye jazz som noe annet, der han fortsatt i øyeblikket tar sine musikalske valg, dog innenfor en strukturert ramme. Dylans stemme har blitt positivt bemerket av omtrent samtlige anmeldere Europa rundt, han har valgt sanger, lydnivå og arrangementer som har fått fram det beste i den og ikke slitt den ut, på de rolige balladene har han vist oss en følsomhet i timingen og fraseringene som vi knapt hadde trodd vi ville få høre igjen fra scenekanten. Regien har vært av en sånn karakter at det ikke er unaturlig å tenke at dette er noe han absolutt ville gjøre før han slutter. Det er vanskelig å tenke seg at han kan toppe det, men det er også vanskelig å tenke seg at han skal bli sittende uvirksom på ranchen i Minnesota uten å videreføre sin Never-Ending Tour.

I løpet av noen måneder vet vi svaret. Samtidig kan vi drømme om at ryktene om et live-album fra høstens turné kan stemme – at dette er noe som mange flere burde få tilgang til, det er det ikke tvil om.

Og med dette avslutter jeg min dagbok for denne gang. «It’s been one helluva ride.”


1. Things Have Changed (foran på scenen)
2. She Belongs To Me (foran på scenen)
3. Beyond Here Lies Nothin' (ved piano)
4. What Good Am I? (ved piano)
5. Duquesne Whistle (ved piano)
6. Waiting For You (ved piano)
7. Pay In Blood (foran på scenen)
8. Tangled Up In Blue (ved piano)
9. Love Sick (foran på scenen)

(Pause)

10. High Water (For Charley Patton) (foran på scenen)
11. Simple Twist Of Fate (ved piano)
12. Early Roman Kings (ved piano)
13. Forgetful Heart (foran på scenen)
14. Spirit On The Water (ved piano)
15. Scarlet Town (ved piano)
16. Soon After Midnight (ved piano)
17. Long And Wasted Years (foran på scenen)

(encore)

18. All Along The Watchtower (ved piano)
19. Blowing In The Wind (først ved piano, så foran) J

Läs mer om Dylan, Bob


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.