Rootsy logo  
Rootsy logo

Artikel / Krönika
20. oktober: Bob Dylan, Hamburg – Things have not changed.
Av Johnny Borgan

Det er min 113. Dylankonsert i kveld, og det er aller første gangen jeg opplever en konsert med eksakt samme setlist som kvelden før. Ikke for det – det er en flott konsert, men med litt lavere energinivå og sting enn i går kveld, og det tar litt tid før magien oppstår. Første gang er med »Love Sick«, siste nummer før pausen, mens høydepunktene kommer tettere utover – overraskende nok klarer han i kveld å løfte selv »Spirit On The Water« med inspirerte pianopartier, som igjen fører til en mer inspirert vokal, »Simple Twist of Fate« og »Soon After Midnight« skinner det også av i kveld. Dylan er iført en annen dress, i lys grått med svarte detaljer og svart bukse - han holder stilen, men kanskje er det nå slik at han begynner å bli sliten etter tre kvelder på rad? Kanskje er det også derfor at han har innført »intermission« på femten minutter hver kveld – en gang må jo kreftene begynne å dabbe av, tross alt. Men altså – fin konsert i kveld også, og vi tas nok en gang med på en tekstmessig jordomseiling.

“Things Have Changed» er prologen. Resignasjon og kynisme i skråblikk på verden. Når han med denne vant Oscar for beste sang , inneholdt talen hans bl.a. en takk til de som gav ham prisen: “I want to thank the members of the Academy who were bold enough to give me this award for this song which obviously is a song that doesn't pussyfoot around nor turn a blind eye to human nature.« Og det er en del av credoet for Dylan – å ikke vende seg bort fra det ubehagelige eller de mindre flatterende sidene av livet, verken sitt eget eller menneskeslektens. Som en Hamsun har han tatt mål av seg til å skildre hele spekteret, det lyse som det mørke, det gode som det onde. Det hele hører med, ingen ting skal sminkes eller gjemmes bort. Sannheten, om det så går til helvete, uttalte Arne Garborg. Bob Dylan er enig, og er her misantropisk forsonet med at det er nettopp dit det går.

»She Belongs To Me« er den enkle poetikken og programerklæringen, forkledd som kjærlighetssang – jeg er en kunstner, og jeg ser meg ikke tilbake, jeg kan ikke se meg tilbake, da er jeg ferdig. Integriteten er både en forutsetning for og en konsekvens av den pakten kunstneren har gjort på korsveien, den gangen for lenge siden. Sånn er det bare.

»Beyond Here Lies Nothin’« – uforbeholden førsteelskerlåt: “Just as long as you stay with me/The whole world is my throne.» Skipet er klart til å seile - bli med meg videre, er budskapet.

«What Good Am I?» – ydmyk selvransakelse i dempede blå toner. Selvbevisstheten fra de første to sangene stilles under lupen for nærmere undersøkelse: “What good am I, if I know and don't do?/If I see and don't say, if I look right through you/If I turn a deaf ear to the thundering sky/What good am I?«

“Pay In Blood» – sangen er dynket i aggresjon, blod og vold fra ende til annen. Hvem er fortelleren, og hvem er han sint på? Forsvarer han seg bare, eller er det hevn? I alle fall, her skal det betales i blod, men ikke hans eget. Nå er det nok, rett og slett! Faen heller!

«Waiting For You» – en søt kjærlighetssang igjen – han har funnet sin kjære og mistet henne igjen, og håper hun skal komme tilbake – han venter i alle fall tålmodig om hun skulle finne på å komme. Ingen stor sang, men en sjeldenhet i den dylanske katalog.

«Duquesne Whistle» – western swing og store tablåer med standard blues- og jazzmetaforer i bøtter og spann, nikk til tradisjonen, til Bob Wills, Jimmie Rodgers, Louis Armstrong og flere til.

“Tangled Up In Blue« – med “Blood On The Tracks» lærte Dylan seg etter sigende å gjøre bevisst det han tidligere hadde gjort ubevisst, og i denne sangen favnes og veves fortid, nåtid og framtid mesterlig sammen i ett samlet ekspresjonistisk uttrykk for en historie om livets reise og kjærlighetens kår. I et intervju for ikke lenge siden uttalte Dylan at fortiden er det eneste vi kan forandre, og at vi gjør det hele tiden. Det inkluderer også ham, slik han gjør det i sangen, og slik han gjør det når han skriver om den sangen som en gang var hogget i stein og ikke kunne gjøres bedre. Den evnen har han fått. Viklet inn i blått.

“Love Sick« – Selv om Dylan har omsunget døden siden sitt aller første album, og aldri latt temaet helt ligge, ligger erkjennelsen om forgjengelighet i tykkere lag utover “Time Out Of Mind» enn tidligere, og det hele begynner med “Love Sick«, der han vandrer gjennom “streets that are dead». Kjærligheten er en ensom ting, og den er krevende og utmattende for en som har prøvd og feilet og prøvd igjen. Til å bli syk av, er det.

Pause.

“High Water (For Charley Patton)« - Dylan har brukt flommen og regnet og de sterke naturkreftene som metaforer på forandring, krise og endetid, siden han startet å skrive, så også her, i parafrasen over Pattons sang om flommen på tjuetallet, men Dylan løfter den her opp fra det konkrete til det universelle, fra det lokale til det globale, og gjør flommen og det stigende vannet til et eksistensielt kaleidoskop for vår felles skjebne, der vi, mot bedre vitende, marsjerer mot stupet.

»Simple Twist of Fate« - Om Dylan har tatt mål av seg til å favne det hele, gir han her også kjærligheten et virkelig universelt uttrykk – det er klare holdepunkter for å tro at sangen peker tilbake på forholdet til ungdomskjæresten Suze Rotolo – i motsetning til alle de fine kjærlighetssangene han skrev til henne på tidlig sekstitall, er denne skrevet og utgitt på midten av syttitallet, og illustrerer på elegant vis Ibsens poeng: Evig eies kun det tapte. Et rørende biografisk poeng er at den samme Suze døde i fjor vinter, Dylan var tilstede under begravelsen, og har siden dette spilt sangen med høyere regularitet enn nesten noen gang siden den ble laget: »She was born in spring/But I was born too late/Blame it on a simple twist of fate«. En av hans vakreste sanger.

“Early Roman Kings» – Artisten sveiper elegant gjennom verdenshistorien, fra de gamle romere til de nye bandene som herjer i New Yorks underverden. Med raske penselstrøk viser han sammenhenger og klassiske menneskelige trekk som binder århundrene og det genuint menneskelige (og umenneskelige) sammen. Samtidig triumferer han over at han fortsatt, og tross alt, er her: «I Ain’t Dead Yet/My Bell Still Rings.»

«Forgetful Heart» – broene er brent, eller er de det? For en hvis framtid hører fortiden til er evnen til å omsette minnene til musikk og poesi til trøst, men også en måte å gjenoppleve minner på – og der stemmen ikke bærer lengre, bærer munnspillet hjertespråket helt fram til mål. Han ligger våken og lytter til «the sound of pain», og erkjenner at døren er stengt for all tid, hvis det i hele tatt har vært en dør der. Det er grenseløst vondt, og grenseløst vakkert.

«Spirit On The Water» – en vakker kjærlighetserklæring, for ikke å si flere, men samtidig også en kommentar om relasjonen mellom artisten og hans publikum, og en fiffig bønn til publikum om en bekreftelse på at han fortsatt har noe å gi. Og bekreftelsen får han, kveld etter kveld – mon er det ikke nettopp denne som bringer ham ut på veien igjen og igjen?

«Scarlet Town» – Robert Allen Zimmermann er født i Duluth, Minnesota, men Bob Dylan er født i Scarlet Town, og har funnet veien til oss gjennom en sprekk i tiden fra stedene der det gror roser ut av hjertet på døde elskende og der folk unisont svaier i takt med musikken. Folk-estetikkens klassiske bilder krysses med vår tids utfordringer – en tidløs ballade av ypperste klasse.

«Soon after midnight» – en amorøs og blodtørstig varulv krysser vårt spor, og mørkets gjerninger kamufleres i smektende og forførende toner – Dylan lager sitt svar på «Blue Velvet» i løpet av tre og et halvt minutt. Skarpe hjørnetenner kamufleres av søt musikk.

«Long And Wasted Years» – karakteren som synger er offensivt tilbakeskuende på både funnet og tapt kjærlighet og på livet som har gått. Sangen leveres likevel triumferende, tross alle slag og tilbakeslag og alle hemmeligheter som skjules bak solbrillene.

«All along the watchtower» - apokalyptisk klaustrofobi & eksistensiell frigjøringstrang møter bibelsk poesi og hylende elementer. Korthugde vers fylt av mening og mystikk. Klassisk.

“Blowing In The Wind« – om forestillingen starter med weltschmerz og resignasjon, vel vitende om at livet lærer oss at menneskenaturen er svak og lite moden for forbedringer, velger Dylan likevel å avslutte med en håpets ballade – håpet om at én gang og til slutt vil svaret på de grunnleggende spørsmålene bli gitt. Om vi slutter å håpe, seirer døden, og selv om den sniker seg innpå oss, skal vi ikke gi oss uten kamp. Og selv om jeget i »Things Have Changed« sier at han tidligere brydde seg, men ikke nå lengre, viser Dylan oss, kveld eller kveld, at det ikke er riktig så enkelt heller, og at han faktisk fortsatt bryr seg – tross alt.


1. Things Have Changed (Single og soundtrack, 2000)
2. She Belongs To Me (Bringing it all back home, 1965)
3. Beyond Here Lies Nothin' (Together through life, 2009]
4. What Good Am I? (Oh Mercy, 1989)
5. Pay In Blood (Tempest, 2012)
6. Waiting For You (Soundtrack, 2002)
7. Duquesne Whistle (Tempest, 2012)
8. Tangled Up In Blue (Blood on the tracks, 1975)
9. Love Sick (Time Out Of Mind, 1997)

(Pause)

10. High Water (For Charley Patton) (Love and Theft, 2001)
11. Simple Twist Of Fate (Blood on the tracks, 1975)
12. Early Roman Kings (Tempest, 2012)
13. Forgetful Heart (Together through life, 2009)
14. Spirit On The Water (Modern Times, 2006)
15. Scarlet Town (Tempest, 2012)
16. Soon After Midnight (Tempest, 2012)
17. Long And Wasted Years (Tempest, 2012)

(encore)

18. All Along The Watchtower (John Wesley Harding, 1967)
19. Blowin' In The Wind (Freewheelin’, 1963)

Läs mer om Dylan, Bob


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.