Recension
Campbell, Glen
Meet Glen Campbell
(Capitol/EMI)

Vi begynner å bli vant med fenomenet, yngre produsenter tar tak i musikken til en ordentlig veteran (Johnny Cash, Loretta Lynn, Neil Diamond) og, du verden, ordentlig musikk oppstår.

John Campbell er 72, han er nesten glemt av moderne radio, men det var en epoke i populærmusikken da sanger i hans fremføring virkelig definerte bred, kommersiell smak.

Det hele startet i så måte i 1967 med Campbells tolkning av John Hartfords evergreen «Gentle On My Mind», som klokket inn med Grammy-pris i både pop og country-kategorien for det året. Deretter gikk det slag i slag for den allerede over tretti år gamle sessiongitaristen fra Delight, Arkanas.

Det er umulig å snakke om Glen Campbell uten å nevne Jimmy Webb, låtskriveren som supplerte Campbell med tidløse sanger som «By The Time I Get To Phoenix», «Wichita Lineman» og «Galveston». I 1969 skinte Campbells stjerne så klart at han fikk eget TV-show, «The Glen Campbell Goodtime Hour», som på den tiden konkurrerte med «The Johnny Cash Show» om seerne.

TV-showet ble tatt av i 1972, men tre år senere klinket Campbell til med sin aller største hit, «Rhinestone Cowboy».

Det de færreste kjente til var at Campbells evner som gitarist hadde gjort at han allerede hadde spilt på en lang rekke hits for bl.a. Phil Spector (han var med i det legendariske studiobandet The Wrecking Crew), Ricky Nelson, The Monkees, Elvis Presely, Frank Sinatra, The Troggs, Mamas & the Papas og, oppsiktsvekkende, The Velvet Underground.

Det siste kan kanskje være forklaringen på at Campbell tolker Lou Reeds «Jesus», som en av ti nye versjoner på «Meet Glen Campbell». En tittel som understreker at både Campbell og hans gamle selskap, Capitol Records, innser at Glen trenger en re-introduksjon.

Det er produsenten Julian Raymond som har plukket sangene til plata, og det er liten tvil om at Raymond har diplom fra Rick Rubins weekendkurs for vordende legende-produsenter. Miksen av nytt, kredibelt og gammelt her er upåklagelig.

Med en glipp, åpningsangen; Den sjeldent enerverende «Sing», en hit av og med hundefløyte-ensemblet Travis. Et band som blir borte i et utvalg på tre.

Men derfra går det oppover for Campbell og Raymond. Umiddelbart følger to sanger signert Tom Petty, og allerede i «Walls» smetter godfølelsen på plass. Deretter får vi «Times Like These» (Foo Fighters), Jackson Brownes «These Days» (aldri gjort bedre enn Gregg Allmans versjon fra albumet «Laid Back» i 1972), Paul Westerbergs «Sadly Beautiful» (redaktør Amundsens nye favoritt!), U2s «All I Want Is You», Green Days «Good Riddance (Time Of Your Life) », som er første singelvalget og avslutningsvis Lennon-Onos «Grow Old With Me».

Metoden er like enkel som effektiv. Campbell bruker sin, fortsatt, velmodulerte stemme til et komp som bare klinger og klinger av vellyd. På musikerlista finner vi rutinerte navn som Wendy Melvoin (Prince), Rick Nielsen & Robin Zander (Cheap Trick) og Marty Rifkin (Springsteen, Petty, Yoakam) på pedal steel.

Resultatet er Pop med stor P. Lett å lytte til, slik Campbell alltid har vært. Absolutt The Glen Campbell Goodtime Hour.

/Tom Skjeklesæther