Recension
Aleksandersen, Åge
Katalysator
(Solregn/EMI)

Det siste halvåret, kanskje året, har det vært brattere oppoverbakke for mange norske sangere/ låtskrivere, kvinner så vel som menn. Mange som skriver engelske tekster erfarer at det oppstår en hinne mellom dem og publikum. Det tekstlige innholdet gir dem liten hjelp, blir ikke tilhørerne hektet på selve fremførelsen, stemmen, gittarsoloen, så glipper taket.

Den brutale sannheten er at det går lenge, virkelig lenge, mellom hver norske låtskriver som skriver gode nok engelske tekster. Alt for mange henfaller til sjabloner om mellommenneskelige forhold, halvveise rim som i beste fall får folk med engelsk morsmål til å trekke på smilebåndet. I den forbindelse tar jeg her til orde for å legge den tekstmessige idéen «people who play games», som bilde på folk som forstiller seg, død. Joe South brukte opp vendingen en gang for alle da han skrev «Games people play».

Derfor er det mange norske låtskrivere som burde sette seg ned og lytte ordentlig til Åge Aleksandersen. Åge tar nemlig jobben som låtskriver på alvor. Ikke bare har han noe på hjertet (verdens beste og egentlig eneste utgangspunkt), han har med årene blitt bedre og bedre til å skrive sangtekster som virkelig lever og ånder med musikken.

På «Katalysator» fortsetter Åge og Sambandet samarbeidet som de nystartet med utgivelsen av plata «To Skritt Frem» i 2005, med den forskjellen at det låter enda bedre denne gangen. Sambandet er nå blitt Norges svar på svenske Eldkvarn. Seks musikere som teller Åge veterankolleger, omskolerte metalrockere og en ung altmuligmann på strengeinstrumenter, Skjalg Mikael Raaen, som det neppe er feil å hevde er katalysatoren himself i den musikkmaskinen som Sambandet nå er. Et band som alene har det som skal til for å redde trønderrocken fra å melde permanent overgang til dansebandsverdenen.

Ti av platas sanger er skrevet av Åge. Den eneste ikke-originale sangen, «Elske dæ», er oversatt fra dansk og er pussig nok platas minst interessante.

Åge balanserer tematisk dystre/ alvorlige temaer med kjærlighetssanger og avslutningsvis en bønn som henvender seg direkte til sjefen, til Gud og reiser perspektivet at Gud kan være like avhengige av oss mennesker som vi måtte være av ham.

Åge har tidligere vist en helt spesiell evne til å skrive sanger som retter søkelyset mot noen av de kjipeste livserfaringene de uheldigste av oss må drasse med. Enkelte av disse sangene har gjort at Åge har blitt en av ytterst få artister som faktisk fortjener merkelappen «folkekjær»

Denne gang dreier det seg om sangen «Lørdagsbarn», som handler om vold i hjemmet, noe Åge, i følge nye intervjuer, selv har opplevd. Faren hans banket mora, mens Åge var for liten til å gjøre noe annet enn å være passivt vitne.

Et par andre sanger, «Rebecca» og «Monster» er begge oppgjør med en medievirkelighet som stadig tråkker over nye grenser. Det burde bekymre de som Åge sikter til i disse tekstene at en pissed-off trønder følger med på hva de gjør.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther