Recension
Country Soul Revue, The
Testifying
(Casual Records/Playground)

Den Englands-baserte amerikanske singer-songwriteren og multikunstneren Jeb Loy Nichols var en pådriver i utgivelsen av de to strålende samlealbumene »Country Got Soul«, (volum 1 og 2) utgitt av Casual Records. Her ble med all mulig tydelighet og autoritet demonstrert at den hvite andelen i klassisk sørstatssoul ikke begrenset seg til rollene som studiomusikere, songwritere og produsenter. Selv fra den perioden det her er snakk om, ca 1968 – 1973, da soulsangen var så sterkt forbundet med svart identitet, fantes det hvite vokalister som blandet Webb Pierce med Ray Charles for å sitere Jerry Wexler. Dette ble det countrysoul av. Southern groove.

Tony Joe White, Larry Jon Wilson, Donnie Fritts, Dan Penn, George Soule og Bonnie Bramlett var blant de mest lysende navnene på de to platene. De ble i januar og februar i år samlet hjemme hos Dan Penn i hans kjellerstudio i Nashville og gjenforent med musikerne fra 30-35 år siden. Blant de mest kjente er Spooner Oldham og hans kandiserte Wurlitzer-orgel, Clayton Ivey og hans hammondorgel, Reggie Young og Junior Lowe med sine knivskarpe soulgitarer, David Hood og hans summende bass, og kombinasjonen av Wayne Jackson fra Memphis Horns og Muscle Shoals-blåset til Charles Rose og Harvey Thompson. Billy Swan på koring. Så er et et par yngre Nashville Cats som er funnet ferdige til å bli med i denne hvite sørstatssoulens svar på Buena Vista Social Club, trommis Bryan Owing og gitarist Mike Durham.

Resultatet er blitt »Testifying«, og det låter så svinaktig bra at ord blir fattige. 13 håndplukkede låter, for eksempel »Adios Amigo«, som Donnie Fritts tidligere spilte inn i en annen versjon på tributtplaten til sjelefrenden Arthur Alexander som døde i 1993, og som fra sin svarte bakgrunn innlemmet soul og country i samme ånd som artistene på dette albumet. En annen avdød artist som rendyrket en svart deep-soul screamer-stil, var den hvite Eddie Hinton. Bonnie Bramlett som selv står i den samme svarte screamertradisjonen hyller ham i »Where’s Eddie«. Men det handler ikke om hvem som låter mest svart eller hvit, det handler om sørstatsmusikk der country, blues, soul og gospel er likeverdige ingredienser. Det handler om en overskridende spiritualitet i hver fiber av musikerpersonlighetene enten det er lavmælte, treffsikre, lakoniske beretninger eller ekstatiske påkallelser og frammaninger. Og det handler så mye om tid er og sted like mye som hjertet og smerte. Om røtter og identitet.

Skal jeg framheve en spesiell favoritt som oppsummerer blåøyd soul med en dæsj country, må det være Larry Jon Wilsons »Sapelo«, en poetisk kjærlighetserklæring til en spesiell del av Georgia-kystområdet. Blåserarrangementene er pur fløyel. Men jeg må også ta med at Wilson er en glitrende ambassadør for sørstatenes velkjente muntlige fortellertradisjon. Den munnrappe skrøningen i »Friday Night Fight At Al’s« krysser Louis Jordan og Jerry Reed med Joe Tex.

Vi venter spent på fortsettelsen fra Jeb Loy Nichols-prosjektet, og minner om at coveret er forsynt med et helt lite essay om platens tilblivelse og masse anekdoter om musikerne og countrysoul-tradisjonen. Følg med!

/Øyvind Pharo