Recension
Diamond, Neil
Home Before Dark
(Sony BMG)

I forrige uke hadde jeg den udiskutable gleden å oppleve den legendariske amerikanske sangeren og låtskriveren Neil Diamond og hans 14 musiker sterke ensemble live under et radioopptak for BBC Radio 2 i London.

I løpet av en drøy time dro Diamond, nå 67 år gammel og ved fortsatt god stemme, den ene popklassikeren etter den andre opp av hatten. Blant annet «Sweet Caroline», «I'm A Believer» (joda, Monkees-hiten var en Diamond-original), «I Am... I Said», «Cherry Cherry» og «Cracklin' Rosie». Sistnevnte var en av de første singlene jeg kjøpte meg, å få høre den fremført i originaltapping var en opplevelse for den personlige A-lista.

London-begivenheten fikk den absolutte historiske susen da det ble kjent at Diamond samme dag gikk rett inn på førsteplassen på Billboards albumliste med nye «Home Before Dark». En karrieremessig dobbel first for artisten som har solgt over 125 millioner plater i sin lange karriere. Rett og slett Diamonds første toppplassering på albumlista. Noensinne! Det var tydelig at Diamond skinte ekstra for anledningen.

London-tildragelsen var selvsagt et ledd i markedsføringen av «Home Before Dark», det andre albumet produsert av Rick Rubin og oppfølgeren til svært godt mottatte «12 Songs» (2005). Begge platene er laget etter Rubins vel utprøvde Cash-metode, som vil si å skjære arrangementer inn til det absolutt nødvendigste. Det som står igjen er de to bærende elementene, sangenes kvaliteter og stemmen som uovertruffen formidler av følelser.

Neil Diamond gikk læretida si som profesjonell låtskriver i den såkalte Brill-bygningen i New York. Et sted der musikkforlag hadde komponister med kontrakter på fast lønn for å skrive sanger for artister som ikke laget eget stoff. Paul Simon og Carole King er to andre giganter i låtskriverfaget som har bakgrunn fra Brill.

Det tok Diamond flere år å omsette sine evner som låtskriver til også å lykkes med artistkarriere. Men som vi vet, når han endelig fikk det til, var han klar for «Det Lange Løpet».

I perioder har Diamonds enorme fremganger i mainstreammarekedet stått i veien for hans posisjon i rocksnobb-verden. Det var ikke så få kremtinger da Diamond på midten av 70-tallet ble invitert av Robbie Robertson til å spille på The Bands farvel-ekstravagansa, «The Last Walz». Den gangen var en medvirkende årsak at Robertson produserte album for Diamond.

«Home Before Dark» skiller seg fra «12 Songs» ved at Rubin og Diamond denne gangen har tatt noen steg i retning av Diamonds tidligere plater. Her bidrar et stort antall musikere, strykere og blåsere i tillegg til et kjerneband bestående av blant annet Heartbreakers' Benmont Tench og Mike Campbell. Uten at «Home Before Dark» på noe tidspunkt nærmer seg Diamonds Las Vegas-vennlige, svulmende konsertfremføringer.

På konserten i London gjorde Diamond to sanger fra den nye plata; tittelsporet og den udiskutabelt fengende «Pretty Amazing Grace». Begge fremført med tilbakeholdenheten som preger «Home Before Dark». I mine ører London-konsertens høydepunkter ved siden av det personlige nostalgikicket fra «Cracklin' Rosie».

Men det meste på «Home Before Dark» står godt, ikke minst duetten med en annen av Rubins klienter, Dixie Chicks' Natalie Maines, på omfattende «Another Day (That Time Forgot)».

Neil Diamond har definitivt kommet seg hjem før det blir mørkt.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify