Recension
Costello, Elvis
Momofuku
(Lost Highway)

Elvis Costello må ha ADHD eller ha falt i speedgryta som barn. Han er sjelden borte fra den musikalske offentligheten mange måneder av gangen. Enten dreier det seg om musikalske samarbeid med andre artister, turneer, gjenutgivelse av gamle plater (med stadig nye bonusspor), ambisiøse symfoniske prosjekt, TV-show (han skal snart være vert i egen TV-serie der han intervjuer andre artister) og relativt ofte plateutgivelser med sitt faste band, nå kalt The Imposters. Der to veteraner fra hans gamle band, The Attractions, fortsatt er med; trommeslageren Pete Thomas og keyboardisten Steve Nieve.

Spørsmålet som melder seg når jeg hører Costellos nye plate er følgende; Hvor mange melodier har en sanger og låtskriver i seg?

Er det slik at den melodiske åren har en begrenset kapasitet og når den er tom så går man over til å komponere varianter av det man hadde inne?

Elvis Costello var allerede fra sin første plate en tekstforfatter av det ustoppelige slaget. Sangene hans var veritable vårflommer av ord, stappet med observasjoner, dobbel og trippelbunnet ironi og en udiskutabel evne til treffende formuleringer.

Jeg har ingen grunn til å tro eller mene at «Elvis way with words» har blitt svekket med årene. Evner en å ta inn over seg (alt) det han hiver ut av seg, er jeg rimelig sikker på at en tar del av perspektivet til en av samtidens smarteste engelskmenn.

Men de siste årene har jeg bare unntaksvis maktet å holde tritt med Elvis. Da han dukket opp på slutten av 70-tallet, gjorde han det lettere for oss. Da kom nemlig verbalmitraljøsesalvene montert på melodier som ofte gjorde det lett å svelge unna. Rett og slett superfengende sanger på rekke og rad.

Det er ingen av melodiene på «Momofuku», visstnok oppkalt etter en restaurant på Manhattan, som er like sterke som for eksempel «Watching The Detectives», «Oliver's Army» eller «Alison».

Det betyr ikke at The Imposters, der bassisten Davey Faragher også er sentral, og musikalske venner som Los Lobos' David Hidalgo og steelgitaristen «Farmer» Dave Scher, ikke gjør godt fra seg. Aller best på valsen(!) «Flutter & Wow», der Costello befinner seg tilbake i terrenget han befant seg med new wave/soul-platen «Get Happy» fra 1980. Nedstrippede og rolige «Mr. Feathers» og «My Three Sons» understreker at Elvis Costello er klart best når han makter å legge bånd på seg selv.

Jeg vet ikke om det skyldes Elvis eller meg, men for tiden må jeg ta Elvis i relativt små doser av gangen.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify