Recension
Mudcrutch
Mudcrutch
(Reprise/Warner)

Ikke la deg lure av bandnavnet, Mudcruch, dette er en flunkende ny Tom Petty-plate. Ikke bare det, det er den beste Tom Petty-platen siden Petty ble (alt for godt) kjent med engelskmannen Jeff Lynne.

Mudcrutch er bandet som Tom Petty og hans to kompadres, Mike Campbell og Benmont Tench, var med i på begynnelsen av 70-tallet. Bandet som gikk i oppløsning da plateselskapet de var i ferd med å skrive kontrakt med fant ut at de bare ville ha Tom Petty som soloartist.

Den gang var Petty bandets bassist og hovedsanger, gitarene ble spilt av Campbell og Tom Leadon, bror av den originale Eagles-gitaristen Bernie Leadon. Trommeslageren het Randall Marsh. Er du interessert i hele Petty-, Mudcrutch- og Heartbreakers-historien anbefaler jeg sterkt Peter Bogdanovich dokumentarfilm «Runnin' Down A Dream».

Tom Petty er en rockmusiker som ofte har gått sine egne veier, han har ikke latt seg diktere av hva som har synes å være det lure å gjøre. Å samle sammen et band som ikke har spilt på 35 år og som aldri rakk å lage et album, høres ut som en idé som raskt kunne ha endt opp som feilslått sentimentalitet og nostalgi av det private slaget.

Isteden har «Mudcrutch» blitt en plate ubesudlet av den lette overproduksjonen som har preget Pettys plater i litt for mange år. Fernisset som kanskje har skaffet ham en rekke pophitlåter, men som også har gjort at platene hans raskere har havnet i «spilles ikke så ofte, gett»-bunken.

Her er denne «dyre» overflaten skrapt bort, og vi får en plate som er skapt i en ånd som fantes før rocken ble big buisness; skreddersydd til skarpe radioskiller og preget av frykt for hva som passer og ikke passer.

Mudcrutch var ganske sikkert et band som tusenvis av amerikanske band på denne tiden, opptatt av å underholde dem som sto foran dem i en hvilken som helst bar, på en hvilken som helst kveld. En-to-tre-fir: Her kommer «Six Days On The Road». En-to-tre-fir: Her er «Shady Grove». For ikke å snakke om den supercoole låten fra The Byrds' undervurderte dobbelalbum «(Untitled)» fra 1970.

«Lover Of The Bayou» ble skrevet av Byrds-sjefen Roger McGuinn og musical-regissøren Jaques Levy i 1969 for en planlagt rockoperaversjon av Ibsens «Peer Gynt».

McGuinn og Levy flyttet historien til Amerika og døpte den om til «Gene Tryp». Planen var at Bob Dylan skulle spille Peer i Broadway-oppsetningen. Prosjektet trynet etter all sansynlighet fordi idéen ikke falt i smak hos Broadways teateretablissement.

Da McGuinn innså at «Gene Tryp» ikke kom til å nå de skrå bredder, bestemte han seg for at noen av sangene burde slippes av The Byrds. «Chestnut Mare» er den mest kjente av disse. «Lover Of The Bayou», som handler om en kar som krysser frem og tilbake over grensene i den amerikanske borgerkrigen, en Swamp Fox, har sikkert spesiell interesse for historieinteresserte Petty.

Mudcrutch gjør definitivt ære på sangen og dermed har Petty en gang for alle betalt McGuinn tilbake for at han på 70-tallet hjalp til med å løfte Pettys egen «American Girl» til skyene.

«Mudcrutch» er spekket med gode sanger, majoriteten av dem skrevet og sunget av bassisten Tom Petty. Men både Leadon og Tench slipper til ved mikrofonen på egenskrevne, flotte sanger. Leadons countryrocker «Queen Of The Go-Go Girls» tydeliggjør slektskapet til broder Bernie.

Blant høydepunktene ellers finner vi catchy «Scare Easy», den gyngende countryrockeren «Orphan Of The Storm» (om en Hurricane Katrina-flyktning) og avsluttende, helakustiske «House Of Stone».

«Mudcrutch» er sesongens klareste kandidat til posisjonen som sommerens «nedrullede bilvinduer»-favoritt.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify