Recension
Olava, Ingrid
Juliet´s Wishes
(Virgin)

Memo til kulturminister Trond Giske: Norsk populærmusikk er inne i en gullalder som vi aldri har sett maken til. I bakspeilet kan mandag 31. mars 2008 vise seg å stå frem som den aller viktigste datoen av dem alle; Motorpsycho, Marthe Valle, Paal Flaata, Bob Haley og ikke minst, Ingrid Olava, slipper alle plate på denne datoen. Det bør markeres med røde roser i departementet!

Tidligere i uka var jeg på besøk i butikken Musik & Konst i Malmö, udiskutabelt Skandinavias beste platebutikk, deleid av den legendariske svenske musikkskribenten Lennart Persson. Musik & Konst er skapt rundt ideen om bare å selge gode plater. Det betyr at ingenting i butikken finnes i utvalget uten grunn!

En av de absolutte gledene ved å handle plater i denne lille Malmö-butikken er at man alltid får med seg noen «glemte» godbiter, noen rocksnobbplater som har det til felles at de raskt forsvant under radaren da de kom ut; stemplet som «for et eller annet» for et bredt publikum da det bega seg. Denne gangen fikk jeg med meg 1974-singer/songwriteralbumet til Dory Previn (gift med Andre) og Memphis syrebluesrocken til Moloch (Alex Chilton-connection). Killer stuff!

Når jeg setter på Ingrid Olavas «Juliet's Wishes» har den alle disse kvalitetene ved seg som kjennetegner en slik glemt klassiker som Peter & Lennart hadde kunnet trukket «frem fra glemselen». Faktum er at bare åpningssporet her, nydelige «Stars», ville ha plantet «Juliet's Wishes» i bunken for kjøp.

Sammen med et overlegent, men sparsommelig benyttet ensemble musikere, har Ingrid Olava og co-produsent, Madrugada-bassist Frode Jacobsen, laget en plate som svever over årtiene som en florlett serviett på usynlige luftstrømmer. Det aller vesentligste er Ingrid Olavas trygge og autoritære stemme og hennes piano.

Alt annet spiller annenfiolin, inkludert Kringkastingsorkesteret på tre sanger. Har du hatt ørene dine i nærheten av en radio i våres har du ikke kunnet unngå den svulmende «Only Just Begun», en sang som gjør at du stopper opp og tenker at musikkradio faktisk kan brukes til noe annet enn transport mellom uvesentlig pludring og visne sports-«nyheter».

Det som virkelig gjør «Juliet's Wishes» til en plate med potensiale for lang varighet (og en vesentlig blidere skjebne enn obskuritetene hos Musik & Konst) er at det klart skinner gjennom at Ingrid Olava har fått lov av plateselskapet å la musikken modne, tenke seg om, ta de nødvendige pausene og bli enig med seg selv.

Resultatet har blitt nok et eksempel på at «less is more», uten at «Juliet's Wishes» av den grunn fremstår som minimalisme. Det er dynamisk og klokkeklart, det er storslått og romantisk, det er filmatisk og litterært og det er, aller viktigst, egenartet.

At det her også er plass til en over seks minutters tolkning av Bob Dylans ordflom, «It's Allright Ma (I'm Only Bleeding)», levert med bare stemme og piano, som holder intensiteten hele veien, er å betrakte som lakkstempelet på en plate som vil finne sin plass i vår moderne musikkanon.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter.

/Tom Skjeklesæther