Recension
Clearwater, Eddy "The Chief"
West Side Strut
(Alligator)

Jeg er nesten fristet til å si at Eddy Clearwater er den siste mohikaner fra den klassiske Chicago West Side bluesen som fostret høyenergiske, virtuose elektriske gitarister og lidenskapelige sangere som Otis Rush, Magic Sam, Freddy King (texaneren som slo igjennom i Chicago) og Luther Allison. Men Eddy med familienavnet Harrington (i familie med avdøde munnspiller Carey Bell Harrington) er Cherokee, stiller i fjærdrakt på scenen og kan med all grunn kalle seg The Chief.

I en alder av 73 år er han aktiv som aldri før, turnerer verden rundt og øser fra sitt store repertoar av egne låter ispedd personlige tolkninger av andres klassikere. Han har energi som en ung rockestjerne og spiller fortsatt sine Chuck Berry-inspirerte shuffle-låter så det spruter. Han er en sann original, og en av de mest allsidige bluesartistene i omløp, en slags Chicagobluesens svar på Clarence Gatemouth Brown, som trivdes like bra i jazz, country og cajun som i elektrisk gitarblues.

Etter en serie svært inspirerte album på Bullseye Records – det siste, »Rock’N’Roll City«, sammen med surf-rockerne Los Straitjackets, er han nå på Alligator med unge, fremadstormende Ronnie Baker Brooks (sønn av Lonnie Brooks) som produsent. Det er et statement i seg selv å alliere Clearwater med den som presumptivt skal bringe Chicagobluesen til neste generasjon.

Det er absolutt bra, og Ronnie Baker har med sitt eget band som studioband på denne innspillingen. De er samspilte og har masse trøkk, og gir Clearwater det nødvendige rommet. Blåserne som medvirker på noen spor trekker i retning Bar-Kays’ og Stax-maskinen som Albert King hadde på 70-tallet på Ronnie Baker-komposisjonen ”They Call Me The Chief”, de lykkes nesten med å få til samme magien. Langt kulere er Clearwaters patenterte syntese av gospel, rockabilly og blues i ”Rock-A-Bye-Blues”, og med munnspillesset Billy Branch som gjest er Muddy Waters-klassikeren ”Walking Through The Park” også langt mer dynamisk. For ikke å snakke om det avsluttende gospelsporet ”A Time For Peace” der koret synger call-response i beste ”Oh Happy Day”-arrangement.

Alle Eddy Clearwater-plater er interessante, men sammenlignet med Bullseye-platene og for ikke å snakke om hans LP-debut »The Chief« på Rooster for snart 30 år siden. Låtene som er skrevet av Baker Brooks har verken samme vitalitet eller humor som Clearwater-låtene, og selv om Brooks’ gitarspill er energisk, blir han masete i forhold til det mer økonomiske spillet til den gamle mester Clearwater.

Litt langt mellom høydepunktene med andre ord.

/Øyvind Pharo

Lyssna på Spotify