Recension
Lynne, Shelby
Just A Little Lovin´
(Lost Highway)

Den amerikanske sangerinnen og låtskriveren Shelby Lynne fikk sitt store gjennombrudd med albumet «I Am Shelby Lynne», utgitt i Europa i 1999 og året etter i USA. Pussig nok skaffet nettopp den plata Lynne en Grammy som årets beste nykommer. På tross av at hun hadde hele fem countryplater bak seg, utgitt over en tiårs periode.

«I Am Shelby Lynne» skaffet Lynne kjempeanmeldelser i England, der plata også var en stor salgsfremgang. Oppfølgeren ble derimot en tilsvarende nedtur, et forsøk på å kommersialisere Lynnes southern soul ytterligere over i popens lunefulle verden. De to platene Shelby har sluppet deretter har vært nedstrippede sanger/låtskriver-prosjekter som begge har fått tommelen opp, men uten å nå opp til gjennomslaget til «I Am Shelby Lynne» .

Shelby har også prøvd seg, med godt resultat, som skuespiller. Det er, oppsiktsvekkende, hun som spiller Carrie Cash, Johnny Cash' mor og viktigste støttespiller, i filmen «Walk The Line» . Det er grunn til å tro at Shelby hentet fra sine egne erfaringer da hun fremstilte den hardt prøvede Cash-familiemoren. Hun vokste selv opp med en alkoholisert musiker-far.

Shelby og hennes yngre artistsøster, Alison Moorer (nå gift med Steve Earle), opplevde i sin ungdom den absolutte familietragedien. De var begge vitner til at faren deres skjøt mora deres og deretter seg selv.

På nye «Just A Little Lovin'» har Shelby valgt ut ni sanger som alle tidligere er tolket av den legendariske, engelske soul-sangerinnen Dusty Springfield (1939-1999). I tillegg serveres Shelbys egen «Pretend».

Tittelsporet er også å finne som åpningssang på Springfields aller flotteste plate, popklassikeren «Dusty In Memphis», fra 1969, som inneholdt «Son Of A Preacher Man» (tilgjengelig i en sterkt utvidet og påkostet Rhino utgivelse fra 1999).

Tittelsangen er skrevet av Barry Mann og Cyntia Weil, velkjente popkomponister fra 60-tallet. Andre bidragsytere på låtskriversiden er størrelser som Burt Bacharach & Hal David, Donnie Fritts & Eddie Hinton, Randy Newman og Tony Joe White. Sistnevntes «Willie And Laura Mae Jones» er en av høydepunktene på en plate der alt materialet befinner seg godt over tregrensen. Dette er premium soul/softpop-sanger fra en epoke der man instinktivt forstod seg på nettopp dette. «Anyone Who Had A Heart», «You Don't Have To Say You Love Me», «The Look Of Love», «Breakfast In Bed» og «I Only Want To Be With You» får hjerter til å slå det lille ekstra.

Shelby Lynne har akkurat den rette stemmen og den rette evnen til tilbakeholdenhet som gir dette materialet den nødvendige roen til å skinne.

Dette er soulsmusikk i den motsatte enden av spektret av skrik og vræl-avdelingen. Her er musikalks økonomi og vokal timing det essensielle.

En smyger av en plate, som kan bringe Shelby Lynne tilbake på toppen, der hun vitterlig hører hjemme. Kan lett vise seg å være en av vinterens aller fineste.

/Tom Skjeklesæther