Recension
Madrugada
Madrugada
(EMI)

Store plater skapes ofte i et følelsesmessig rom ingen ønsker å være, det er også tilfellet for «Madrugada».

Da Madrugada gikk i studio våren 2007, vil jeg tro det var med nye og friske tanker for retningen bandet skulle ta. Målsetningen var ikke å lage et album som oppsummerte karrieren så langt, det klarte de fint med deres forrige utgivelse, «Live At Tralfamadore».

Robert Burås tragiske bortgang i sommer gjorde albumet til noe mer enn deres sjette - denne plata måtte bli bandets definitive testamente.

Madrugada lyktes. «Madrugada»; plata kunne ikke ha hett noe annet, henter det beste fra bandets foregående album og setter det inn i en dystrere sammenheng enn noensinne. Mørke, melankoli og ulykkelig kjærlighet skildres i kompromissløse rockelåter og inderlige og strykertunge hymner.

Det fremste eksempelet på den sistnevnte siden ved plata finnes i «What's On Your Mind?», en bauta av en låt som trekker tankene mot Leonard Cohen og Tindersticks. Etter tre minutter og tretten sekunder, da Ingrid Olavas nydelige harmonisang fyller tomrommet du ikke visste Sivert Høyem hadde i stemmen, da reiser hårene seg på ryggen. Årets radiohit, uten tvil.

Paradoksalt nok er denne, sammen med neddempede «Valley Of Deception», de eneste låtene inspirasjonskilden Kid Congo Powers (Gun Club, The Cramps) bidrar på. Gun Club-bluesen til Madrugada finner du andre steder på albumet. Heldigvis. Det er i disse låtene, som for eksempel i singlen «Look Away Lucifer», lytteren hardt og nådeløst blir minnet på hvor mye gitarlyden til Robert Burås betydde for bandet.

Stadige påminnelser om dette, i både tekst og musikk, gjør «Madrugada» til et album det er vondt å høre på. Madrugada har lykkes med at det gjør vondt også for oss som ikke kjente Burås annet enn gjennom musikken hans. Albumet har ikke blitt et innadvent farvel fra et av Norges aller beste band. Dessuten peker det fremover i låter som «New Woman/New Man» og «Highway Of Light», låter som gir oss en pekepinn på hva bandet kunne ha funnet på i årene som aldri kommer.

Avslutningslåten «Our Time Won't Live That Long», en akustisk og rå låt i samme gate som Johnny Thunders «You Can't Put Your Arms Round A Memory», er nesten i sterkeste laget for denne lytteren. Dagen etter den fundamentalt sjelsettende minnekonserten for Burås på Øya-festivalen, ble en av mine beste venner funnet død. Den siste gangen jeg var sammen med han var på Steely Dan den samme dagen som Burås ble gravlagt. «Our Time Won't Live That Long» setter meg brutalt tilbake til den jævligste sommeren noensinne.

Dette er musikkens kraft, dette er grunnen til at musikk er noe av det fineste vi har. Og Robert Burås behersket denne kraften bedre enn noe annet.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Øyvind Moen