Recension
Mayer, Nathaniel
I Just Want To Be Held
(Fat Possum)

Forut for White Stripes og Eminem har Detroit, Michigan en heftig vuggende musikkhistorie som er innskrevet i Fordfabrikkens vekst og fall. The Motor City fikk Motown, Stooges, MC5 og Mitch Ryder. De svarte gospelelementene inngikk i en syntese med rå elektrisk gitarlyd på en litt annen måte enn i andre av nordstatsbyene der Rhythm & Blues og soul ble skapt. Det var her The Falcons oppsto med brødrene Joe og Levi Stubbs, Eddie Floyd og Wilson Pickett. På et tidspunkt – før Motown var i farta - tidlig på 60-tallet, hadde de Dayton, Ohio-gitaristen Robert Ward med seg. Det låt stentøft.

Kanskje foreningen av rå gitarlyd og churchy svart sang hadde å gjøre med at John Lee Hooker startet det hele med sin gigantiske jukeboks R&B-hit »Boogie Chillun«, innspilt i Detroit i 1948. På slutten av 1950-tallet var Fortune Records i gang med frekke doowop og novelty-låter med Andre Williams - en mann som har fått sitt comeback av garage- og post-punkgrupper som har disse innspillingene. Og nå er Fortune Records’ største hitmaker også tilbake i manesjen: Nathaniel Mayer som 18 år gammel i 1962 laget bølger med »Village of Love«. Det var heftig dansemusikk med twist, shake og jerk i bånd, en slags syntese av Little Walters Chicago-blues, tidlig James Brown og Isley Brothers’ »Shout«. Slik jeg husker J. Geils Band spille soulmusikk.

Det er 35 år eller noe sånt siden Mayer har utgitt plate, og han er koblet sammen med musikere fra de unge garasje-soul-mesterne The Detroit Cobras, inkludert grunnleggeren Jeff Meier, som også er en av produsentene av plata. Selskapet er Fat Possum. De som sto for den sensasjonelle comeback-platen til Solomon Burke for et par år siden. Og Mayer synger som en demonbesatt O.V. Wright. Dette er både deep southern soul og frekk og ekstremt rå og danseorientert Shake-A-Tailfeather-preget Go-Go-musikk. Saksofonisten Suzy Hendrix og organisten Adam Woodard bidrar eksemplarisk og Oblivians-gitarist m.m. , Jack Yarber, gjør det sterkt både som gjest og låtleverandør. En annen gitarist som også har en nærmest surfpreget brusende lyd, er Dale Beavers.

Mange vil sikkert glede seg over den oppsiktsvekkende og soulede versjonen av John Lennons »I Found Out«. Hele plata har en vitalitet og en ekspressivitet som er nesten ubegripelig tatt i betraktning at mannen har vært borte fra bransjen i halvannen mannsalder. Ingenting låter corny eller anstrengt. Rimene og soulrappingen er rett inn fra gata og ghettoen. En av årets beste plater og lysår unna den sterile svarte musikken som i dag markedsføres som R&B. Heri også inkludert såkalt neo-soul. Her derimot er det gutbucket R&B. Real music.

/Øyvind Pharo