Recension
Taylor, James
One Man Band
(Hear Music)

James Taylors debutalbum, utgitt på Beatles Apple records, fra 1968, var den første LP-platen jeg kjøpte for egne penger. Sånt setter spor, har fulgt den høye, tynne mannen fra Belmont, Massachusetts, i alle årene som har gått siden den gang.

Har sett ham på konserter i både Norge og USA og har fått med meg at det er mer ved Taylor enn det som er klisjéoppfatningen av ham; lavmælt visesanger med en stemme som kan tenne stearinlys og temperere rødvin.

På «One Man Band» har Taylor og svært kompetente hjelpere rykket inn i ærverdige Colonial Theatre i Taylors nåværende hjemby, Pittsfield, Massachusetts. Hjemmepublikummet bekrefter forestillingene om hva slags mennesker som bor i denne delen av USA, amerikansk middel/ overklasse som er pen i tøyet og er vel inneforstått med Taylors selvironiske humor, knyttet til oppvekst med fraværende foreldre, selvmedisinering og den vanskelige kjærligheten.

Denne gangen har James Taylor altså latt sine overlegne musikere bli hjemme, med unntak for pianisten Larry Golding, som ser ut som om Schroeder fra Knøttene endelig skulle ha blitt voksen. Med seg på scenen har Taylor et powerpoint-show, som han styrer med knapper sammen med fotpedalene til gitarene sine. Kombinert med til dels lange monologer gjør Taylors ofte aparte billedlegging denne konserten til en uvanlig opplevelse, som selvfølgelig først og fremst funker på DVD.

Gjennom to timer får Taylor virkelig tid til å utdype, forfølge digresjoner og smette inn noen svært morsomme poenger, ikke minst mot tidligere president Richard Nixon og hans åndelige etterfølger i Det Hvite Hus, George W. Bush. Det sier antakelig mye om Bush standing i dag, at dette publikummet ler skadefro av Taylors giftpiler.

Taylor har, bemerkelsesverdig nok, beholdt sin karakteristiske stemme, førti år ned alle country roads og alle musikalske omveier og blindveier. Han kan stole på at stemmen, sangen og gitaren gjør jobben. Det er ikke mange som egentlig makter å holde interessen fangen med så grunnleggende musikalske virkemidler, det krever egentlig at du besitter sanger som «Something in the way she moves», «You've got a friend», «Steamroller Blues», «Country roads», «Shower the People», «Sweet Baby James», «Carolina in my mind», «Fire and Rain», «Copperline» og «You can close your eyes».

Her får du dem fremført i det som bare kan oppfattes som sine naturlige omgivelser, av en fokusert og vittig artist. Når Taylor plukker opp sin elektriske Fender Telecaster, bemerker han at den elektriske gitaren virkelig var et fremskritt, sammenlignet med damp og gassgitarene som man måtte bruke tidligere!

«James Taylor/ One Man Band» er to timer som er den musikalske ekvivalenten til å tenne fyr i peisen, åpen sjelsettende varme og glød.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify