Recension
Waits, Tom
Real Gone
(Anti)

Jeg skal innrømme at dette albumet har jeg slitt litt med å komme inn i. Jeg har brukt omtrent hele høsten. Waits er så ekstremt grumsete og grøtete denne gangen og bandet bråker kaotisk så det til tider høres ut som Captain Beefheart på bad trip. Ofte er det melodiske fullstendig utradert. Men hjulpet av omslagets vedlagte teksthefte har gjentatte lyttinger åpnet både musikken og hans beat-inspirerte bluespoesi fra samfunnets underside. Waits tangerer både Beefhearts demonutdrivninger og soundet fra gamle feltinnspillinger som folkloristen Alan Lomax gjorde med afro-amerikanske straffangers framføringer av arbeidssanger og field hollers. Akkurat som på Lomax-innspillingne er det som om rytmen blir markert av klirrende lenker og arbeidslagenes tunge slag fra ni-pundshammerne som bolter fast jernbaneskinner over det amerikanske kontinentet.

»Kubistisk funk” har Waits kalt dette ambisiøse prosjektet som uttrykker høy kunstnerisk og avantgardistisk sensibilitet ved hjelp av både hip-hop-scratching og hjemmelagde skramleinstrumenter. Sorg, fortvilelse, desperasjon fra eiendomløse og utstøtte, stemmer fra havnebyer og plantasjer, horehus og sirkus. Ballader om mordere, rundbrennere og hjemmebrennere. Filmatisk og teatral musikk. Og så etter hvert oppdager man de uslepne diamantene. Et noir hørespill dukker opp i spoken word-nummeret »Circus«. Her er Waits drankeren som forteller om hvordan han ble dekorert med en tatoveringspistol som gjorde vondt som helvete, akkompagnert av musikken til ZuZu Bolin som synger Stavin’ Chain.

Her finnes også ekko av Kurt Weill-tradisjonen, latinamerikansk dansemusikk og europeisk kabaretmusikk. Den nedstrippede, dempede »How’s It Gonna End« har en var russisk-jødisk undertone i bluesstemningen. Marc Ribots gitarspill har spansk melankoli i den smygende »Dead and Lovely«. I det hele tatt er Marc Ribots gitarspill så lysende og mangefasettert at denne platens største øyeblikk på mange måter skyldes Marc Ribot like mye som Waits.

På noen av de råeste blues og rock’n’roll-nummerne får han gitaren til å ynke seg som blottlagte nervestrenger i hyllest til de primitivistiske el-gitarpionerene fra 50-tallet: Ike Turner, Otis Rush, Paul Burlison, Hubert Sumlin og Willie Johnson. Kombinert med Ribots affinititet for kubanske rytmer blir dette en gitarplate av de helt store.

Også toner det hele ut med den seks minutter lange irsk-inspirerte klagesangen »Day After Tomorrow« formet som et brev hjem fra en 21-årig amerikansk soldat som håper han overlever til å komme hjem. We’re just the gravel on the road and only the lucky ones come Home on the day after tomorrow.
Waits har greid det igjen.

/Øyvind Pharo