Recension
Parsons, Gram
Live at the Avalon Ballroom 1969
(Amoeba Records)

Gram Parsons status har de siste årene vokst ut av rock-snobbenes rekker og sørger for at God´s own Singer stadig når nye generasjoner med virkelige musikkelskere. Rhino Records har gjort forbilledlige oppgraderinger av Parsons to soloplater for Reprise Records og har også satt sammen en upåklagelig antologi, som dekker Parsons hele virksomhet fra The International Submarine Band, The Byrds, The Flying Burrito Brothers og det avsluttende samarbeidet med Emmylou Harris.

I tillegg har det kommet to utmerkede tribute-plater og en DVD fra tribute-konsertene som ble holdt i Los Angeles for tre år siden, med bidrag fra blant andre den gamle Parsons-buddyen Keith Richards og unge beundrere som Norah Jones.

Det meste av det som har kommet ut av uutgitt Parsons-materiale har vært av alt for lav kvalitet til at det har hatt noen interesse for andre enn kompletister og biografer (som det begynner å bli mange av).

Det må derfor kunne betegnes som en aldri så liten sensasjon at det i 2007 kommer konsert-opptak med Parsons og hans mest eksperimentelle band, The Flying Burrito Brothers.

Disse opptakene fra San Fransicos Avalaon Ballroom, tapet under to april-dager (4. & 6.) i 1969 av den legendariske Grateful Dead-lydmannen/ arkivisten Owsley »Bear« Stanley, har eksistert i Parsons-mytologien som hellige graler.

At de kommer som kommersielle utgivelser nå, nesten førti år etter, later til å være et resultat av heldig ego-stryking og et sammentreff av kryssende interesser. Drivkraften bak prosjektet er Dave Prinz, eier av platebutikkkjeden Amoeba Records.

Vi får altså komplette Stanley-opptak av to oppvarmingsjobber som The Flying Burrito Brothers gjorde for Grateful Dead på den legendariske San Francisco-arenaen, Avalon Ballroom.

Det er originalutgaven av Burrito Bros. som står på scenen, i all sin Nudie-dresskledde prakt; Parsons på gitar og piano (orgel?), Chris Etheridge på bass, Sneaky Pete Kleinow på pedal steel gitar og de to tidligere Byrds-medlemmene Chris Hillman på gitar og sang og Michael Clark på trommer.

Med dagens standard låter det innimellom vinglete, Clark har ikke gått over i historien som rockens stødigste trommeslager. Men det som mangler i musikalsk presisjon tas igjen i sjel. Begge kveldene blandes det friskt fra Parsons/ Hillman/ Etheridge-originaler, som »Hot Burrito #1«, »Hot Burrito #2«, »Train Song« og Parsons manifest, »Sin City«.

Ved siden av covere som er kjent fra Burritos studioplater, Moman/ Penns »Do Right Woman« og »Dark End of the Street«, får vi et solid knippe sanger som ikke finnes andre steder, Hank Williams »You win again«, George Jones-sangen »She once lived here«, rockeren »Lucille«, Cindy Walkers »Dream baby (how long must I dream)« og Mel Tillis »Mental revenge«. Alle et resultat av Parsons dype interesse for det som kalles hardcore country.

Opptakene bærer preg av å være gjort av nettopp Owsley Stanley, det er lett å høre at lydbildet er satt for Grateful Deads sent 60-talls sound.

Men det innebærer også en klarhet, som showcaser Flying Burrito Brothers to distinkte ess, Parsons unike stemme og Sneaky Pete Kleinows mildt sagt uortodokse pedal steel-spilling. Hippie-country, ganske så fjernt fra 70-tallets mer strømlinjeformede countryrock.

De to CDene er pakket i et flott bok-cover, med et knippe lett bizarre, upubliserte Parsons-bilder og liner-notes fra den legendariske groupien Pamella Des Barres og utgiver-propell Printz.

Her er det bare å skru korken av en flaske Sauza Conmemorativo Tequila (Parsons favoritt) og skru seg inn på den kosmiske, amerikanske frekvensen.

Tidigare publicerad på ABCNyheter.no

/Tom Skjeklesæther