Recension
Blandade Artister
I’m not there: Original Soundtrack
(Sony Music)

I rest my case!!

Soundtracket fra den kommende, lett surrealistiske ”bio-pic”-filmen om Bob Dylan, er nok en skattekiste av sanger fra Bob Dylans hånd, hakk i hæl på hans egen ”Dylan” (se www.rootsy.nu/recension.php?id=755) men med et helt annet repertoar. Poenget mitt er imidlertid at også dette er en samling sanger de fleste artister gladelig ville ofret både høyre arm og andre utvalgte kroppsdeler for å kunne kalle sitt livsverk. Samtidig er det bare 20 % av sangene som gjentas fra ”Dylan”. Og kanskje er dette låtvalget nesten mer spennende, i alle fall inneholder det en lang rekke mer sjeldne og mer overraskende låtvalg. Uansett – det kompletterer eminent bildet av den mangfoldige kunstneren, både tematisk og genremessig.

Mange har sikkert hørt om filmen, og sett spektakulære bilder av Cate Blanchett i rollen som Dylan anno 1966. Regissør Todd Haynes har bedt seks ulike skuespillere gestalte ulike sider av Dylan og Dylans kunst i ulike deler av filmen. I tillegg til Blanchett, som allerede er nevnt som Oscar-kandidat etter innsatsen, finner vi en sort ung gutt, Marcus Carl Franklin, Ben Whishaw, Christian Bale, Heath Ledger og Richard Gere som spiller ”Dylan” – for selv om hovedpersonen(e)s identitet hele tiden er åpenbar, benyttes ikke navnet i løpet av filmen.

På ett unntak nær, er sangene på sound-tracket sunget av andre enn Dylan selv. Ingen av versjonene er tidligere kjente cover-versjoner, men er i hovedsak laget for dette prosjektet. Det er et stort spekter, på alle måter, både i kvalitet, hva tema angår og i artister – fra Ramblin’ Jack Elliott (hans versjon av ”Just Like Tom Thumb’s Blues” er faktisk noe av det bedre jeg har hørt av ham – mannen som alltid har vært litt snurt over å ha vandret i skyggen av Dylan, men som samtidig stadig dras fram fra den samme skyggen nettopp på grunn av hans relasjon til Dylan – en skjebnens ironi…) til Antony (jeg foreslår ham med dette som lærer i englesang på den norske prinsessens engleskole!), fra Tom Verlaine (kul versjon av ”Cold Irons Bound”) til Cat Power (nesten Dylan-imitasjon på ”Stuck Inside of Mobile (With The Memphis Blues Again”), fra Richie Havens (mørk ”Tombstone Blues”) til Jeff Tweedy. Og apropos skjebnens ironi – ett av høydepunktene er nettopp Jeff Tweedy’s versjon av ”Simple Twist of Fate”.

Willie Nelson’s versjon av ”Senór”, sammen med Calexico, er svært stemningsfull, ikke minst med Salvador Durans spanske vokal på slutten av låta. Glen Hansard (The Frames) gjør en fin versjon av ”You Ain’t Goin’ Nowhere” (planket etter Dylan’s ”svar” til Roger McGuinn etter The Byrds’ versjon). Han får god hjelp av tsjekkiske Markéta Irglova. Roger McGuinn leverer forresten en fin versjon av ”One More Cup Of Coffee”.

Dessverre er Sonic Youth’s forsøk på å løfte tittellåten ”I’m Not There” ikke spesielt vellykket. Så er det da heller ikke en enkel oppgave. Den store trøsten er at hele kalaset avsluttes med Dylan’s egen fantastiske (og obskure) originalversjon – den mesterlige skissen (kanskje den eneste) av en sang fra kjelleropptakene i Woodstock, men som ikke har funnet veien til verken ”Basement Tapes” eller ”The Bootleg Series”. Jeg vet ikke om jeg skal si ”av uforståelige grunner”, all den stund Dylan’s krav til å kalle en sang ”ferdig” er rimelig originale – vi vet at strålende versjoner av både ”Blind Willie McTell” og ”Caribeean Wind” med årene er kommet til overflaten til tross for at de ikke fikk dette stemplet. Like fullt, når det gjelder ”I’m Not There” er det på den ene siden åpenbart at den ikke er ferdig, full av ”dummy lyrics” som den er, samtidig som den på den andre siden er en studie i perfekt ”tonal breath control”, en flom av sterke følelser, bare delvis forkledt som ord, magisk formidlende den altoppslukende følelsen: Jeg savner henne så inn i h…… Dette er sangeren Dylan’s mesterskap, ordene og tekstene er totalt underordnet evnen til å skape, enn si gjenskape, en stemning som kun kan erfares fullt ut av den som har opplevd den samme. Låten strømmer ut av det overflødighetshornet som året 1967 var for Dylan – endeløse jam-sessions med The Band, en lang rekke låter hvorav mange sivet ut og ble hits med andre artister. Men året ga ikke plateutgivelse fra Dylan selv, før Basement Tapes så dagens lys i 1975. Ironisk, all den stund enkelte vil kunne hevde, med en viss rett, at nettopp dette kalenderåret var Dylan’s mest produktive, i nær sagt alle definisjoner av ordet.

”I’m Not There” – soundtracket – er en fantastisk samling låter, levert på en skala fra godkjent til strålende versjoner. En spennende samling artister forsøker på ulikt vis å finne fram til sangenes vesen. Dylan selv har omtalt sine egne versjoner av sangene som ”blueprints”, og har innrømmet at andre har evnet å gjøre mer ut av sangene enn ham selv. Undertegnede vil være av den oppfatning at dette er unødvendig beskjedent – like fullt finnes det etter hvert enorme mengder med alternative innfallsvinkler til Dylan’s låter – på dette albumet finner du mange fine eksempler – og, du finner kanskje impulsen til å sjekke originalen(e), som på sitt særegne vis er nettopp det, og derfor har en egen verdi.

Koblingen mellom soundtrack og film har jeg ennå til gode helt å forstå – da jeg ikke har sett filmen. Det gleder jeg meg til!

/Johnny Borgan