Recension
DeMent, Iris
Lifeline
(Flariella Records)

Da Iris DeMent dukket opp på platemarkedet med debuten »Infamous Angel« i 1992, gjorde hun det med anbefaling fra ingen ringere enn John Prine: »Listen to that Iris DeMent, it might be good for you«.

Vi var mange som tok Prines oppfordring og Iris karriere beveget seg raskt fra å være indie-darling til å bli en viktig artist på Warner Brothers. Jeg så henne varme opp for Nanci Griffith i Carnegie Hall i New York, der hennes solopptreden var helt magisk, og faktisk gjorde at Nanci måtte anstrenge seg til det ytterste for ikke å fremstå som en »nedkjøler«.

Iris besøkte også Norge et par ganger på midten av 90-tallet, og rørte tilhørerne til tårer..let the mystery be..indeed.

Etter tre album på under fem år, og en rekke bidrag på tributeplater og andre prosjekter inkludert Tom Russells utvandrer-folk-opera, »The Man From God Knows Where«, ble det stille rundt Iris. I hvertfall på utgivelsesfronten. Hele ni år er gått siden albumet »The Way I Should«, der Iris i tillegg til å introdusere et mer rocka lydbilde også tonet flagg rent politisk. Iris fremstod som en artist med mye engasjement for en rekke sosialt betonte saker; en artist med et sterkt kritisk syn på det Amerika hun så rundt seg. Det er all grunn til å tro at Iris ikke er spesielt fornøyd med utfallet av presidentvalget.

Det er derfor litt av et tankekors at Iris gjør platemessig comeback med en hardcore gospelplate. »Lifeline« inneholder 13 sanger, hvorav bare en, »He Reached Down«, er skrevet av Iris. Den glir uten videre inn blant Iris utvalg fra historiebøkene, mesteparten av sangene her er såkalte Public Domain-sanger, så gamle at opphavsmennene enten er ukjente eller utenfor ordinær beskyttelsestid.

Iris, som er født i Paragould, Arkansas, men som vokste opp i California, har fått gospelmusikken inn med morsmelken. Familien på 16 (!) gikk i kirken hver uke og Iris lærte seg å spille piano, sansynligvis til disse sangene.

I coverheftet forteller Iris at hun ikke oppfatter det slik at disse sangene handler om religion. At de dreier seg om noe større enn det. At de har vært redningsbøyer for henne, når hun har hatt det tøft i sitt eget liv. »These songs were handed to me in the spirit of love and in that same spirit I pass them on«.

Tankekorset (!) ligger da i det faktum at disse sangene også kunne stått på repertoiret til Kristi Brud og galningene i Knutby. Selv om den Jesus som Iris synger om umulig kan være den samme som fant seg en brud i Sverige, er det vanskelig å la være å tenke på at religion, i hendene på mennesker med mer skrudde målsettinger, er et livsfarlig våpen.

Men, når man hører inderligheten i stemmen til Iris, er det allikevel lettere å tro at sanger som »The Old Gospel Ship«, »I´ve Got That Old Time Religion« og »God Walks the Dark Hills« kan dreie seg om »noe som er større«. Under alle omstendigheter. Velkommen tilbake, Iris!

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify