Recension
Dylan, Bob
DYLAN
(Columbia/SonyBMG)

”DYLAN” er ikke en ”greatest hits”-samling. Begrepet ”hits” vil nesten alltid bare være delvis sant mht Dylans sanger. Selv med noen hederlige unntak, dvs sanger som faktisk har ligget høyt på hitlistene, har flere av dem nådd høyere med andre artister, eller de hører hjemme i sammenhenger og på album som har ligget under hitlistenes radarer, dog uten at dette nødvendigvis sier noe om kvaliteten på låtene. Selv om vi snakker om ”hits” i overført betydning - evergreens og klassiske låter som ”alle” kjenner, men som ikke nødvendigvis har toppet listene, er ”DYLAN” heller ikke en komplett samling av disse.

”DYLAN” er heller ikke en samling av artistens beste sanger. For hver av de 51 sangene vil det være uproblematisk å nevne minst én sang som holder samme eller høyere nivå, er like viktig, litterært eller musikalsk, og som likevel er utelatt fra samlingen. Men slik må det være med Dylan, selv om jeg formelig kan høre for meg utallige anmeldelser som harnisker seg over utelatte låter. De misser poenget. Som blant annet er at det også sier noe vesentlig om Dylans produksjon at man i en sammenheng som dette faktisk kan utelate sanger som ”One Too Many Mornings”, ”Love Minus Zero/No Limit”, ”Highway 61 Revisited”, ”Ballad of a Thin Man”, ”Desolation Row”, ”It’s Alright, Ma (I’m Only Bleeding)”, ”Visions of Johanna”, ”Shelter from the Storm”, ”One More Cup Of Coffee”, ”Senor”, ”Slow Train Coming”, ”Caribbean Wind”, ”Every Grain of Sand”, ”You Belong To Me”, ”Highlands”, ”Mississippi”, ”Ain’t talkin’” osv.osv.osv. og likevel, med god klaring, få formidlet mangfoldet og styrken i Dylans produksjon, som sanger, som formidler, som poet og som plateartist.

”DYLAN” er derimot en aperitiff, en appetittvekker, en forrett, en velkomstdrink fra en utømmelig Sareptas krukke, en forsmak på det hele, og, ikke minst, en meget velanrettet sådan. Vi geleides gjennom hele karrieren med alle sine stil- og humørsvingninger, alle sine sjangre, både musikalsk og tekstmessig, og gis eksempler på et utall av Dylans stemmer – for eksempel den unge oldingen i ”Song To Woody”, den harmdirrende profeten i ”Masters of War”, den sløye countrysangeren i ”Lay, Lady, Lay”, den uforlignelige storytelleren i ”Tangled Up In Blue”, den svovelduftende gospelsangeren i ”Gotta Serve Somebody”, den gamle vismannen i ”Not Dark Yet” og den coole crooneren i ”When the Deal Goes Down”.

”DYLAN” er en skattkiste av sanger, der hver av dem kan nytes for seg, men også brukes som pekere til tekstlige og musikalske tradisjoner som bare delvis kan anses kjente i dagens mangfoldige og overveldende kulturelle flora. Direkte, som ”Song to Woody” peker på bl.a. Woody Guthrie og Leadbelly, som ”High Water (for Charlie Patton)” peker på Charlie Patton (!) og ”Blind Willie McTell” på …ja, dere skjønner, eller indirekte, som ”Subterranean Homesick Blues” peker på Chuck Berry, som ”Blood In My Eyes” peker på Mississippi Sheiks, ”You’re gonna quit me” på Blind Blake og ”When The Deal Goes Down” på Bing Crosby. Dylan har kanskje mer enn noe vært en smeltedigel av musikalske impulser, en kulturell transformator, et kraftverk som har tatt tradisjonene opp i seg, koblet de til egne erfaringer og lyriske årer, og laget sin egen sjanger, det umiskjennelig dylanske univers, som både kjennes nært og kjent, men som også har en klassisk, evigvarende dimensjon gjemt i sin enkelhet. I selvbiografien ”Chronicles” og i den suksessrike radioserien ”Theme Time Radio Hour” formidler han på nye måter fra de bunnløse kildene han har øst av gjennom sine femogførti år som ”Columbia recording artist”.

”DYLAN” er en kilde til å forstå en lang rekke av nominasjoner til Nobels litteraturpris, der han maler sitt Guernica i ”A Hard Rain’s A-Gonna Fall”, viser oss sine drømmebilder i ”Mr. Tambourine Man”, leverer en av sine mange visuelle noveller i ”Simple Twist of Fate”, eller der han lar oss gynge med inn i en fargerik mosaikk av ord og historier i ”Changing of the Guards”.

”DYLAN” er et glimrende sted å starte for den som nylig er blitt oppmerksom på en av vår tids viktigste kunstnere, men er like mye en påminnelse for den som allerede kjenner deler av Dylans produksjon – dette kan være en innfallsport til et utvidet bekjentskap. Eller en utfordring til den som feilaktig har oppfattet Dylan som et sekstitalls-ikon uten fortsatt relevans. Boksen viser med all mulig tydelighet at geniet har glimtet sterkt også i periodene som på avstand kan ha fortonet seg som ubetydelige ørkenvandringer. La oss for eksempel gå til midten av åttitallet, som akkurat i dag utgjør den kronologiske midten av karrieren – delvis av både seg selv og omverdenen vurdert som en fallert storhet uten mål og mening – lytt til ”Blind Willie McTell” og ”Brownsville Girl” – begge viser de til fulle kvintessensen i det som er genuint Dylan – den store poeten og den store sangeren – måten han i ”Brownsville Girl” briljant fraserer på, måten han virtuost vandrer mellom resitasjon og sang på, er uovertruffen og umulig å kopiere, stemningene som skapes i ”Blind Willie McTell” likeså. Sangeren Dylan er håpløst underkjent. Om han er rockens Shakespeare, er han også sangens Picasso.

”DYLAN” er også helt klart på sporet av sanger som er viktige for Dylan selv – de aller fleste av sangene har vært benyttet i Dylan’s uendelige live-program, bare en liten håndfull av dem har aldri vært framført på konsert, og størsteparten er med på den svært lange listen over sanger som han har framført på ”The Never Ending Tour” (fra 1988 til i dag). ”Things Have Changed”, som gjorde Dylan til stolt Oscar-mottaker, er med, mens ”Cold Irons Bound”, som på nytt gjorde ham til stolt Grammy-mottaker som beste vokalist, ikke er med. Men slik er det bare – det er ikke plass til alt. Drømmen om en ”DYLAN II” ville være en håndplukket live-boks med det beste fra ”Never Ending Tour” - der ville man virkelig kunne hentet fram de store overraskelsene, både repertoar- og performance-messig.

Men altså: ”DYLAN” er uansett bare starten, innfallsporten, ikke minst til platene der disse sangene kommer fra – der flere av de viktigste albumene er representert med bare en eller to sanger. Derfor er det heller ikke avgjørende om dette er det ”perfekte” utvalget – Dylan uttalte forøvrig selv ganske tidlig at han hadde gitt opp alle forsøk på perfeksjon.

Ah, - den som bare hadde kunnet oppdage alt dette for første gang – på nytt!

Tidigare publisert i ABC-Nyheter

/Johnny Borgan