Recension
Taylor, Chip & Carrie Rodriguez
Live from the Ruhr Triennale
(Trainwreck)

Helt siden jeg kom over Chip Taylor’s altfor oversette ”Seven Days in May” i 1999 har undertegnede vært en svoren fan, langt ut over den tidligere kunnskapen om at Chip også er opphavsmann til legendariske låter som ”Wild Thing” (Troggs, Jimi Hendrix), ”Try (Just a little bit harder)” (Janis Joplin), ”I Can’t Let Og” (Hollies), ”Son of a rotten gambler” (Emmylou Harris), ”Angel of the morning” osv. osv. Jeg har badet i Chip’s generøsitet overfor fansen, gjennom at han på et tidspunkt gjennomførte en hel konsert sammen med John Platania med bare én betalende tilskuer – meg! Siden har jeg hatt gleden av å overvære flere konserter, både solo og sammen med kinder-egget Carrie Rodriquez: slående vakker, en djevel på fiolin og en strålende duett-partner for Chip.

Chip, som for fullt startet come-backet med ”Living Room Tapes” i 1997, da han ifm morens sykdom og til slutt død, vendte tilbake til musikken etter mange år som profesjonell gambler, så flink til å telle kort at han til slutt ble bannlyst på alle casino i Atlantic City. Det gjorde ikke så mye, da han også visste hvilke hester han skulle satse på. Etter flere fine soloalbum, traff han Carrie Rodriquez på en musikkfestival i Austin, Texas, og snart ble hun med på både turne og plater, - han lokket henne også fram til mikrofonen, og fikk på denne måten lagt enda en ny dimensjon til sin sound, både med hennes tøffe fele og med hennes sterke vokal.

Utgangspunktet skulle altså være det beste, også for å lage et live-album, og for at undertegnede skulle vise tommelen opp for dette. Når jeg nøler, er det altså ikke av mangel på velvilje for artister og konsept, som åpenbart har lyktes både live og på plate. Det starter egentlig bra, med ”The Real Thing”, en av Taylor’s eldre låter, og fortsetter med den første duetten som duoen gjorde populær, ”Let’s Leave This Town”, tittellåten fra den første platen de lagde sammen. Så blir det, etter min ringe mening, for mange halvgode låter i middels versjoner, som for eksempel ”Must Be the Whisky”, ”Oh, Set A Light” og ”Red Dog Tracks”, og coverversjoner som ikke tilføres nok nytt blod til å forsvare plassen på platen – et nydelig unntak er Haggard’s ”Today I Started Loving You Again”. Avslutningen, som starter med ”Angel Of The Morning” er fin, men likevel ikke nok til virkelig å gripe tak i deg, mens den endelige finalen med ”Wild Thing” og røft og tøft gjestegitarspill fra Buddy Miller får endelig pulsen til å slå litt raskere.

Hvorfor tviler jeg? Spør jeg meg selv. Jo, det er noe som mangler, dette spesielle i live-uttrykket som gir deg noe mer og annet enn originalversjonene. I dette tilfellet vil jeg nok heller dras mot de fine studioalbumene, spesielt ”Let’s Leave This Town” (2002) og ”The Trouble With Humans” (2003). Denne, derimot, vil nok ikke hentes fram så ofte, annet enn for å høre ”Today I Started Loving You Again” igjen. Men der har du meg.

/Johnny Borgan