Recension
Henry, Joe
Civilians
(Anti)

Etter undertegnedes oppfatning har Joe Henry for lengst bevist sine eminente låtskriveregenskaper, på samme måte som han har bevist at han også kan framføre dem med eleganse og overbevisning, - hans ”Stop” fra albumet ”Scar” (2001) er et strålende bevis på begge deler. Ikke desto mindre har han så langt imponert mer som producer enn som albumartist, det er nok å nevne comeback-albumene til Solomon Burke (Don’t give up on me) og Bettye LaVette (I’ve got my own hell to raise). Med årets ”Civilians”, kan dette bildet endre seg. Albumet framstår som nettopp det – et helstøpt album, en suite av sterke sanger som utgjør en helhet, etter min mening i klart større grad enn Henry’s tidligere produksjoner.

Muligens kan det være Henry’s glødende engasjement mot Bush-administrasjonens nedslående eskapader, blant annet i Irak, som har hjulpet ham til å fokusere sterkere denne gangen. Ikke for det, ”Civilians” er ikke et stykke enøyd politisk journalistikk, men heller poesi forløst av en frustrasjon som deles av mange, ja, nettopp – sivile, hvis stemmer og skjebner ikke hensyntas nok, antagelig verken i Irak eller i USA. Og var det egentlig tilfeldig at platen ble utgitt 11. september?

Joe Henry’s poetiske åre vises tydelig og klart i sanger som for eksempel ”Time is a Lion”: “Death and disgrace can seduce anyone/ That needs to believe there’s judgment at hand/ God may be kind and see you like a son / But time is a lion and you are a lamb”. Herlig!

Låtene er som visuelle snap-shots, som historier hentet ut av gulnede fotografier, der låtskriveren slentrer inn i bildet, og henter fram dufter, farger, stemninger og følelser, slik han åpenbart gjør det i tittellåten, inspirert av John Cohen’s fotografi, for øvrig det samme som pryder coveret på ”Civilians”. Et sentralt verk er også ”Our Song”, en sterk kommentar til dagens fortapte USA, spunnet rundt et hverdagsmøte med den tilbaketrukne baseball-legenden Willie Mays.

Sjangermessig beveger vi oss hele tiden i et tidløst folk-noir landskap, med elementer av både trettitalls ballroomrytmer, som i ”I Will Write My Book”, dylansk balladekunst som i ”Shut Me Up” og lette jazzelementer. Slektskapet med Tom Waits har vært framhevet av mange, og kan fortsatt merkes, men uten at det tatt rokker ved Joe Henry’s egen originalitet.

Den nydelige ”You Can’t Fail Me Now” er laget i kompaniskap med Loudon Wainwright, som også selv leverer samme sang på høstens Henry-produserte ”Strange Weirdos”, for øvrig med samme basis mannskap som briljerer både på ”Civilians” og Mary Gauthier’s nye vakre album, ”Between Daylight and Dark”. Den siste er også produsert av Joe Henry. ”Civilians” er imidlertid utsøkt forsterket med både strykekvartett og Bill Frisell. Sammen med virtuost bass-spill av David Piltch og alltid stødig strengespill av Greg Leisz, er platen en musikalsk lekkerbisken, langsomt flytende framover.

Albumet avsluttes passende med den stille og vakre ”God Only Knows”:

God only knows that we mean well/
God knows that we just don’t know how/
But I’ll try to be your light in love/
And pray that it’s enough for now.

Joe Henry har etter flere litt forsøk nå endelig tatt skrittene opp trappen til de beste. For deg som ikke ennå har stiftet bekjentskap med ham – ”Civilians” er det perfekte stedet å starte. For oss alle er det spennende hvor ferden bærer videre.

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify