Recension
McKennitt, Loreena
Nights from Alhambra
(Quinlan Road)

Loreena McKennitt har siden debuten i 1985 beskjeftiget seg med og studert keltisk musikk, og har vært båssatt både som world music, new age og folk. Født i Canada, i en familie med både skotske og irske røtter, har hun med stort alvor fulgt linjene til både sine egne og til musikkens røtter.

Undertegnede må være ærlig å si at jeg ikke er en stor kjenner av Loreena McKennitt – selv om man kunne bli inspirert til å lytte av vaskesedler på tidligere plater, har mine tidligere forsøk resultert i skuffelse, oftest ut fra en formening om at dette blir for ”fint”, for polert, for livløst, til at det er verdt tiden. ”Nights from the Alhambra”-prosjektet vakte imidlertid på nytt min interesse, og denne gangen ble jeg på en ny måte sugd inn i Loreena’s verden. Av flere grunner:

1. Det er Live!

I en live-setting har man ikke muligheten til å pusse og polere bort det rå og litt skjeve som er med på å gi liv til musikken. Med et svært spennende orkester bak seg, med flere kulturer representert, gis vi derfor også et mer spennende lydbilde og en, til tider, mer ”gutsy” artist enn det jeg har registrert tidligere, eks. i den nydelige versjonen av ”Raglan Road”, og i den gyngende ”The Mummer’s Dance”.

2. Rammen rundt!

Konsertene, hvorfra både dobbel-cd og dvd er hentet fra, er holdt på Alhambra, det opprinnelig mauriske slottet, bygd for konge og rettsvesen på Granada, fra midten av det trettende århundret, et fantastisk skue på alle måter. Karl V startet arbeidet med sitt palass etter at katolikkene hadde gjenerobret Granada. Arbeidene startet i 1527. DVD-en gir mange fantastiske bilder fra slottet og den fantastiske scenen under stjernehimmelen.

3. Konseptet!

”Øst er øst og vest er vest – og aldri skal de to møtes”, har blitt sagt. I vår tid er disse møtene altfor ofte brutale og umenneskelige. Av og til kan en bli i tvil om det finnes fornuftige broer mellom kulturene. Da er det desto mer forfriskende å se disse kulturene smelte sammen i vakker musikk, slik vi ser det i ”Nights from the Alhambra”. På stillferdig vis viser Loreena McKennitt slektskap og harmonier som mulig grunnlag for en tilnærming i musikalsk skjønnhet. Samtidig vises bredden i den keltiske historien, også den musikalske, der elementer og arv fra arabisk musikk flettes følsomt inn blant de mer kjente ingrediensene, slik som i den meget fengende og ordløse, men trallende ”Santiago”, og i den slangetemmerske ”Marco Polo”. Dette går det også an å danse til!

4. Litteraturen!

Loreena Mc Kennitt øser fra rike kilder, både musikalsk og litterært. Mens mange av sangene er tradisjonelle ballader fra den keltiske tradisjonen, så som den skjønne ”She Moved Through the Fair” og ”Bonny Portmore”, henter hun også inn tekster av W. B. Yeats, Lord Tennyson og William Shakespeare. Dette gjør det hele til en rik opplevelse, også litterært. Loreena’s egne låter, enten de er Homer-inspirert eller ikke, føyer seg naturlig inn i helheten. Ett av de absolutte høydepunktene er imidlertid i sangen der hun setter musikk til Tennyson’s ”The Lady of Shalott”.

5. Musikken!

De øvrige punktene vil hver for seg være argumenter for å se og høre nærmere på ”Nights of the Alhambra”, men det avgjørende er likevel at det hele også holder musikalsk mål. I mine ører gjør det så absolutt det. McKennitt har håndplukket et fabelaktig orkester, med, på alle måter, stor spennvidde. Selv trakterer hun, i tillegg til vokalen, både accordion, harpe og piano, mens vi får møte et vell av strengeinstrumenter, både gitarer og strykere, men også lyrer og bouzoki, samt merkelige varianter som jeg ikke vet navnet på.

Selv hører jeg til de som beveges sterkt av dypt cellospill – når den treffer riktig, kobles den direkte til mine dypeste følelser – dette skjer også flere ganger i løpet av ”Nights of the Alhambra”, blant annet i ”Caravanserai” og ”The Lady of Shalott”.

Men det musikalsk spennet er også stort, fra rockegitar i ”Bonny Swans” og heftige trommer i ”Marco Polo”, til lavmælt pianoballade i ”Dante’s Prayer” og lyrisk fløytespill i ”Caravanserai”.

Loreena’s vokal er fortsatt til tider så vakker at den tenderer mot det pregløse, men øyeblikkene der hun blotter sin keltiske sjel er likevel mange nok til å holde på interessen gjennom hele konserten. Hennes alveaktige vesen og gode smil overbeviser oss også sterkt om det genuine alvor og engasjement hun arbeider med.

Av grunnene ovenfor vil det være svært enkelt for meg å anbefale ”Nights of the Alhambra” som en verdifull kilde til ny eller fornyet interesse for sjangeren og for Loreena McKennitt – åpenbart til glede for de som allerede elsker denne sjangren, men også de som kan være interessert i å overskride grensene for de sjangrene de vanligvis holder seg til – slik som også jeg har gjort det i arbeidet med denne anmeldelsen. Det var det verdt! ”Nights of the Alhambra” er en rik opplevelse.

/Johnny Borgan