Recension
Legendary Shack Shakers
Believe
(Yep Roc)

Kvartetten fra Nashville har i et par års tid vært omtalt som det heftigste livebandet i amerikansk rootsmusikk, med et ustoppelig oppkomme av ideer og musikalske krysninger. Frontmannen J.D. Wilkes er det desiderte midtpunktet på scenen, tynn som en spiker i bar overkropp, med så frenetisk energi at stort sett bare det hvite i øynene er synlig. Han er fjærvektutgaven av Jello Biafra og kaster seg ut i publikum, slenger seg i lysreggen og synger gjennom munnspillmikrofonen når han ikke frambringer blåtoner på instrumentet som han behandler som en virtuos. Også på plate er han sjef med et band som følger alle hans vink.

Det er lett å kalle Shack Shakers et rent noveltyband, men de stikker dypere i musikken enn som så.

»Believe« er ikke så umiddelbart fengende som forgjengeren »Cock-A-Doodle-Don´t«. Røttene fra bluegrass, blues og rockabilly er filtret enda litt mer flokete og hardere rundt punken og noen låter har fått tyngre og mer metalliske bluesriff. Og det hele kan virke litt for produsert. Men etter noen runder i spilleren er dette en plate å bli glad i.

Albumet har en avrundet konseptaktig helhet med 12 låter, innrammet av samme jødiske folkemusikktema i første og siste spor, framtryllet av fele og klarinett, men mer dempet og mollstemt i finalesporet (»Agony Wagon« og »Misery Train«).

Det fråtses i lydeffekter som ulende togfløyter og skurrende radiostemmer. Wilkes veksler mellom å være en frådende evangelist og en knastørr truckdriverberetter á la C.W. McCall. Wilkes legger inn stilsikre bluessitater fra »Scratch My Back« og »Feelin´ Good (I Wanna Boogie)« og en lysende opprocking av Amos Milburns »Chicken Shack Boogie« , her kalt »First Whistle Boogie«. Og Sonny Boy Williamson No.2 sin »Help Me« er en showstopper.

Bandet er som et ekspresstog gjennom musikalske sørstatslandskaper fra Appalachenes dalsøkk gjennom bomullsåkre, over prærier og langs juke joints. Det går i polka, two step og square dance og bakom gitartwangen til David Lee hører vi både Cliff Gallup, Duane Eddy og Junior Barnard. Det går fra murderballadene i Harry Smith Anthology og Bob Wills fram til The Clash, Brave Combo og The Cramps.

Vitalt, underholdende, spenstig.

/Øyvind Pharo

Lyssna på Spotify