Recension
Andersen, Eric
Blue Rain (Live)
(Blue Mood)

Etter sekstifire år på jorden, og etter førtito år som plateartist, gir Eric Andersen ut sitt første live-album. For de som kjenner ham, vil det nok ikke komme overraskende at platen er spilt inn på John Dee i Oslo, med solide norske musikere. Platen ble spilt inn i 2006. Amerikanske Andersen har norske røtter, og har siden 80-tallet i lengre perioder levd i Norge. Men historien om Andersen som artist startet lenge før dette:

Andersen dukket opp i Greenwich Village på tidlig seksti-tall, ble ”oppdaget” av Tom Paxton, og ble raskt en del av låtskrivermiljøet som bl.a. rommet Phil Ochs og Bob Dylan. Debutalbumet kom i 1965. Til tross for hans ubestridte talent har han vært en del av den underkjente underskogen i singer/songwriter-tradisjonen gjennom hele karriéren. Ikke dessto mindre har han hatt en lang rekkefortjent kritikerroste og prisbelønte utgivelser, så som eks. ”Ghosts Upon The Road” i 1989, ”Stages” i 1991 og ”Memory of the Future” (1998) og ”You Can’t Relive the Past” (2000). De siste årene har han også gitt ut to plater der han deler den amerikanske sangskatten med oss, med platene ”The Street Was Always There” og ”Waves” – med undertittelen ”Great American Song Series”. Her tipper han på hatten til gamle låtskriverkolleger som Dylan, Ochs, Paxton, Lou Reed m.fl., men kryder også med egne låter. Hans to plater med Rick Danko og Jonas Fjeld fortjener også i høyeste grad å nevnes – ”Danko/Fjeld/Andersen” (1992) og ”Riding on the blinds” (1993) – begge vel verdt å sjekke ut – der ”Dimming of the Day” med Kirsten Bråthen Berg er en personlig favoritt fra den siste av disse.

Men denne gang, altså – ”Blue Rain” – hans første live-album. I egne liner notes skriver han om gleden ved å se og høre sine blues-helter live på seksti-tallet. Om ikke hele platen er badet i blues, så slår han for fullt til på nydelige ”Losing Hand”, skrevet av Charles E Calhoun (pseudonym for Jesse Stone). Vidar Busks gitarsolo på ”Losing Hand” er et høydepunkt i seg selv, men lytt også til Morten Omlids eminente spill på ”Goin’ gone”.

Platen inneholder en fin mix av egne og andres låter – blues-øset fortsetter med Jimmy Reed’s ”Shame, Shame, Shame”. Andersens egne låter holder seg likevel godt framme i dette beitet, for eksempel ”Trouble in Paris”, men med ”Blue River” mot slutten som kanskje den aller vakreste – her viser også Andersen at stemmen nesten bare blir bedre med årene – mørk, varm og fyldig, med stor autoritet. På denne låten åpner han også opp for et større følelsesmessig register enn på en del av de andre sangene, også meget fint akkompagnert av ham selv på keyboard.

”You Can’t Relive the Past”(skrevet med Lou Reed) er bonustrack og ekstranummer. Her viser Andersen den tøffe rockestemmen for fullt, etter en plate med stort sett mer dempede ballader og blueslåter. ”Blue Rain” blir nok et bevis på at Eric Andersen fortjener enda større oppmerksomhet enn det som har blitt ham til del opp gjennom årene, til tross for mange trofaste fans. Og jo da – platen blir ironisk nok et bevis på at man, tross alt og i alle fall til en viss grad, med stort hell, kan gjenleve fortiden!

/Johnny Borgan