Recension
Lowe, Nick
At my Age
(Proper/ BonnierAmigo)

På coveret til ”At my Age” er det, ved siden av en klart Woodehouse-innspirert tegning av Lowe på forsiden, et utvalg fotos av den aldrende popstjernen mens han er på fødestua og venter på nedkomsten av sin sønn, Roy. Det gir ytterligere mening til albumtittelen, ”At my Age”, at Lowe, i en alder av 58, har en sønn på to år.

Det er seks år siden Lowe sendte fra seg ”The Convincer”, plate nummer tre i en slags trilogi, som har etablert Lowe som en erkebritisk poptrubadur av ypperste merke. En sjarmerende, selvironisk engelskmann som makter å gjøre alle tenkelige amerikanske musikkuttrykk til sine egne pallettfarger.

”At my Age” bryter på ingen måte den stadige formtoppen Lowe har befunnet seg i de siste femten årene. Snarere tvert i mot, rendyrkingen av et helt eget sound er i ferd med å nå en forbløffende perfeksjon. På overflaten kan sangene på ”At my Age” høres ut som lettvinte bagateller, sanger som kan flyte ut av en hvilken som helst reiseradio. Men hører man nøyere etter, så avdekkes en musikalitet som løfter dette klart fri av easy listening. Lowe samarbeider også denne gang med sine nære musikalske croonies, trommeslageren Robert Treherne, keyboadisten Geraint Watkins og gitaristen Steve Donnelly, i jakten på et sound som han selv beskriver som ”håndlaget”. Som akkurat passe slitt lær.

På de tolv sangene øser Lowe av sin, antakelig, hardt tilegnede livsvisdom. Sine mange turer og bomturer uti kjærlighten. På åpningskuttet, ”A better Man” innrømmer han at han har gjort mange nok saker han ikke er stolt av. Men at den nye kjærlighten har fått ham til å runde et hjørne, til å ønske å være ”en bedre mann”.

Det er et forsett han ikke deler med protagonisten i kjipe ”I trained her to love me”, historien til en kar som hevner seg på kvinner generelt ved å lure dem inn i kjærlighet, for så å droppe dem. En etter en.

”The Club” inneholder utsøkt seks-strengs bassspill fra den amerikanske gitaristen Bill Kirchen, også del av Lowes nære musikalske krets.

Chrissie Hynde returnerer tjenesten Lowe gjorde på slutten av 70-tallet, da han produserte The Pretenders debutsingel, ”Stop your sobbing”, med å kore på blåserfargede ”People Change”.

Charlie Fethers ”The Man in love” tildeles et uimotståelig gyng. Det samme kan sies om ”Not too long ago”, signert countrysangeren Joe Stampley og Merle Kilgore (”Ring of Fire” med June Carter). Begge er eksempler på Lowe & co.´s dype kjærlighet til musikk som befinner seg langt under den ordinære radarens sveip.

Det er ikke vanskelig å se for seg Lowe og hans lille hoff, mens de, på Lowes barnefrie dager, kappes om å trekke gamle sanger frem fra ripete glemsel. Med en god cocnac i den ene hånda og en filterfri sigarett i den andre.

/Tom Skjeklesæther