| |||||||
Recension
Sadies, The
Favourite Colours
(Yep Roc)
Den kanadiske kvartetten The Sadies har en høy stjerne i alternativcountry kretser. De er innimellom backingband for Neko Case, soulsangeren Andre Williams og Jon Langford, i tillegg til å lage plater under eget navn. »Favourite Colours« er, så vidt jeg vet, bandets femte utgivelse på egen hånd.
Med base i Toronto, er The Sadies på veien store deler av året, under eget flagg eller som backingband for bl.a. Case og Williams. Her ligger nøkkelen til bandets unike sound, telepatisk samspill som bringer tankene til f.eks. Grateful Dead. Brødrene Dallas & Travis Good veksler på å synge og begge spiller gitar. Rytmeseksjonen Sean Dean og Mike Belitsky gynger som om de skulle komme rett fra Montreux Jazz.
Det er allikevel et band som er mest åpenbart i The Sadies haug av influenser, The Byrds. Spesielt den utgaven av The Byrds som telte gitaristen Clarence White, med dobbeltalbumet »Untitled« som kreativt høydepunkt.
Innimellom er Good-brødrenes gitarspill rene homager til Clarence Whites intrikate gitarløp. White er gitaristenes gitarist, og oppfant, sammen med Byrds-trommis Gene Parsons, en teknisk duppedit som gjore det mulig å spille med steel-gitareffekt på ordinære el-gitarer. Holder det for meget sannsynlig at Good-brødrene er godt inni dette.
Men bak The Sadies rock-snobbete blanding av psykedelia, countryrock, surfgitar og bluegrass, hviler det en egen mystikk. En egenart som gjør at »Favourite Colours« løfter seg til noe mer enn utsøkt kopiering.
Bandet har et knippe venner som er med på å legge ekstra farge på flere av sangene, Joe Burns (Calexico) spiller cello på »The Curdled Journey«, engelske Robyn Hitchcock synger på »Why Would Anybody Live Here?« og Paul Brainhard dobler, uvanlig nok, på pedal steel og trompet på »Translucent Sparrow« og »1000 Cities Falling (part 1)«.
Summen er musikk som på overflaten kan fremstå som konvensjonell, men som ved gjentatte lyttinger avslører stadig flere lag. Vel verdt å dykke ned i.