Recension
Carson, Kendel
Rearview Mirror Tears
(Train Wreck Records)

Chip Taylor må ha en særegen evne til å finne fram til talentfulle, vakre unge kvinner som både kan synge og traktere fela. Ikke før har han hjulpet Carrie Rodriquez godt i gang med solokarriéren, etter flere vellykkede duettprosjekter, før han dumper borti nå 22-årige Kendel Carson, som med ”Rearview Mirror Tears” gjør en svært lovende debut.

Skjønt debut – Kendel har spilt fiolin siden hun var bare tre år gammel, og gjorde tidlig suksess som klassisk fiolinist, blant annet i National Youth Orchestra of Canada. Men parallelt med den klassiske interessen har hun også beveget seg på folk-scenen, blant annet sammen med sin bror Tyler i The Carsons og i bandet The Paperboys.

Selv om Chip på alle måter forsøker å forsikre oss om at det er Kendel’s talent som gjør platen, er det ikke tvil om at hans egen stemme kanskje er den aller sterkeste i dette prosjektet. Selv hørte jeg platen først uten å vite noe om verken låtskrivere eller tilblivelse forøvrig, og ble slått av den sterke og tydelige påvirkningen fra Taylor. Og det ikke bare fordi han synger med på mange av låtene, mer på grunn av at man føler at dette kunne vært hans plate, men altså med en annen vokalist. Både tekster, låter og arrangementer bærer tydelig preg av det vi etter hvert kjenner som taylorske varemerker. Dette til tross for at mange av tekstene er skrevet med kvinneperspektivet som utgangspunkt, det være seg om hun oppfyller gutters drømmer i ”I like trucks” eller ønsker seg en verden der hun kunne være mer direkte enn det som ventes av en jente i ”Especially for a girl”. Vel, brikkene falt raskt på plass når jeg finner fram til detaljene om platen, og finner ut at Chip Taylor har skrevet alle låtene, bare to i samarbeid med Kendel. I tillegg har han både produsert og spiller gitar og munnspill – selvfølgelig i tillegg til at Train Wreck Records er hans eget plateselskap.

Så blir det kanskje Kendel’s vakre og mørke tone i fela som blir hennes sterkeste og mest personlige bidrag på platen, som i de fine solopartiene i både ”In the middle of a think about you”, “Especially for a girl” og i ”Ain’t that a sun” – ja, vi kan høre den klassiske kvaliteten, men hele tiden i et trygt og kjent country/folk-landskap, dog med noen bluesy toner her og der.

“Child all over again” er en av låtene der Kendel også har gitt sitt bidrag, og er en av låtene der hun vokalt løfter seg litt over den dempede og rolige vokalen så sterkt påvirket av Chip Taylor’s egen måte å synge på. Men også i ”Just what happened to the moon” hører vi glimt av det som kan bli en spennende stemme å følge i årene som kommer. Platen kommer med en egen bonus-cd, med to spor, også her med Chip Taylor-låter, bl.a. en parafrase over hans klassiker, ”Angel of the morning”, med tittelen ”There’s no angel on my shoulder”, også her med en litt friere og sterkere vokal fra Kendel’s side.

Kendel’s fiolin gjør seg meget godt i samspillet med Chip Taylor selv og hans mangeårige følgesvenn, John Platania (som også er kjent for samarbeid med Van Morrison) på gitar. ”Rearview Mirror Tears” fortoner seg uansett først og fremst som et nytt Chip Taylor-prosjekt. Ikke dessto mindre viser Kendel Carson seg som talentfull, både som vokalist og musiker. Det blir likevel spennende å se om samarbeidet på sikt enda tydeligere kan forløse det som er genuint hennes eget, både som vokalist, kanskje på sikt også som låtskriver. Under alle omstendigheter håper man å høre mer til Kendel og fela hennes.

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify