Recension
Platania, John
Blues, Waltzes and Badland Borders
(Rounder/Trainwreck)

Den superlativbehengte sessiongitaristen John Platania som er kjent for sitt samarbeid med Van Morrison helt siden Belfast-cowboyens Astral Weeks , har også samarbeidet med Chip Taylor. Foreliggende album er et strålende eksempel i sistnevnte kategori. Den som har forkjærlighet for instrumentalalbum med gitarister som Steve Cropper, Lonnie Mack , Danny Gatton, Duke Levine og Denny Freeman vil føle seg hjemme her.

Anslaget på første spor har vibrato-tonene fra Thems ”Here Comes The Night”, men musikken er ikke svett irsk-amerikansk R&B. Dette er cinemascopisk stemminingsmusikk inspirert av Morricone-filmer og grensekulturen mellom Texas/Mexico. På flere av kuttene er musikken laget som akkompagnement til spoken word-fortellinger om begiveneheter fra den meksikanske revolusjon, om motsetninger og forbrødring mellom meksikanere og texanere. Av stemmene hører vi bl.a. John Voight, Alejandro Escovedo og et sangnummer med Lucinda Williams. Det er dramatiske og romantiske historier. Og bevare meg vel for en gitarist. Sjelden har jeg hørt en gitar imitere en togfløyte så livaktig som på denne plata.

Og titlene sier alt: ”Train Wreck”, ”East Texas Waltz”, ”Texas Sexy Ways” (en hybrid av Stevie Ray Vaughan, Billy Gibbons og Albert Collins’ roadhouse boogie). “Runnin’ With the Dogs” og “In Memory of Zapata”. Det er noe Coodersk over dette albumet. Med andre ord, dette holder , og det vokser. Varme, variasjon, dybde, folkesjel. Et helt indre soundtrack.

/Øyvind Pharo