Recension
Willie Nelson, Merle Haggard, Ray Price
Last of the Breed
(Lost Highway/ Universal)

Sist helg spilte trioen Willie Nelson, Merle Haggard & Ray Price, med Asleep at the Wheel som backingband, på verdens flotteste utearena, the Backyard, utenfor Austin, Tx. Backyard ligger et kvarters kjøretur fra Willies hjem, han åpner sesongen der hver vår. At han denne gangen hadde med seg Haggard, Price og AATW på laget, gjorde at billettene måtte behandles med asbesthansker. Min gode venn, Michael Uhlman, som bor i Austin, hadde fikset seg jobb som parkeringsvakt ved arenaen for å komme inn.

Da Michael dukket opp på Austin Motell dagen etter klarte han ikke å slutte å snakke om det han hadde opplevd. En konsert, som selv i de legendariske konsertenes hjemby, umiddelbart har antatt mytestatus.

Alle de tre hovedpersonene hadde sunget som om det skulle ha vært siste gangen, Merle hadde kastet seg ut i dobble felesoloer sammen med Asleeps felespiller og countryklassikerne hadde stått med kølapper.

Sammenlignet med Michaels (og Haralds og Lars Håvards) religiøse vitnesbyrd, blekner ”Last of the Breed”, dobbeldiscen som må ha vært fundamentet for denne konserten. Det betyr ikke at ”Last of the Breed” hverken er en skuffelse eller på noen måte er tvilsom markedsføring. Med ett eller to hederlige unntak er Nelson, Haggard og Price udiskutabelt den klassiske countrymusikkens siste mohikanere.

Price´ (81) historie strekker seg så langt tilbake i tid at han faktisk delte leilighet med Hank Williams på tampen av Hanks liv. Price var så god venn med Hank at han arvet Hanks band, The Drifting Cowboys, etter Hanks død.

Willie (snart 74) var i sin tid bassist i Price band, en karrierestart han deler med bl.a. Roger Miller, Johnny Paycheck, Buddy Emmons og Johnny Bush.

Det er altså Merle Haggard (70 om et par uker) som er ungfolen i denne trioen. Til sammen har de spilt så mye og opplevd så mye, at de problemfritt kunne ha stått på scena på Backyard ennå, en uke senere, og fortalt historier og ristet frem gullkorn, uten noensinne å ha vært i nærheten av å gjenta seg selv.

På ”Last of the Breed” pløyer veteranene gjennom 22 sanger, som duetter og trioer, ved et par anledninger tauer de til og med inn Vince Gill og Kris Kristofferson.

Kompet er utsøkt, innimellom gynger det såpass at gåstoler kommer til å tilte i de tusen honky-tonk gamlehjem.

”Mom and Dad´s Waltz””, ”I love you a thousand Ways” (begge Lefty Frizell), ”Heartaches by the Number”, ”Pick me up on your Way down” (begge Harland Howard), ”Lost Highway”, ”I love you because” (begge Leon Payne), ”Goin´away Party”, ”Night Watch” (begge Cindy Walker), sanger av Floyd Tillman, Jesse Ashlock, Mickey Newbury, Kristofferson, Gene Autry og selvfølgelig Willie og Merle. Et komprimert countryleksikon uansett hvilken vinkel du nærmer deg fra.

Er Jagger, McCartney og Townshend i stand til noe tilsvarende om ti-femten år?

/Tom Skjeklesæther