Recension
Bromberg, David
Try Me One More Time
(Appleseed)

David Bromberg er en musikernes musiker, og imponerer her nok en gang på sine elskede strengeinstrumenter med albumet »Try Me One More Time«. Bromberg har siden tidlig syttitall vært en ettertraktet studiomusiker som har bidratt vesentlig til å få fram store artisters visjoner, og har fram til i dag bidratt som ”sideman” på over hundre ulike album. Samtidig, og kanskje først og fremst, er Bromberg en sofistikert og kompromissløs original, en virtuos gitarist som med utgangspunkt i et stort sjangermessig spekter briljerer med sin personlige vri – han føler seg helt hjemme i både bluegrass, cajun, rock, country, gospel, jazz, texas swing og folk – han kan også glimte til med klassisk gitarspill. Årets plate er et glimrende soloprosjekt der han med diverse gitarer gir oss sitt nakent uttrykk både musikalsk og vokalt.

Dylan og Bromberg

David Bromberg imponerte mange som uannonsert gitarist på Isle of Wight-festivalen i 1970 – samme år som Jimi Hendrix. Suksessen resulterte i platekontrakt og hans selvtitulerte debutalbum i 1972, som avsluttes med den vakre »Sammy’s Song«, der Bob Dylan bidrar med følsomt munnspill. Etter sigende ville Bromberg ha mere munnspill, men Dylan repliserte: »You don’t want me to ruin your song, do you?« Dylans deltakelse var antagelig en vennetjeneste etter at Bromberg hadde bidratt på Dylan’s album »Self Portrait« og »New Morning«. Bromberg kan også høres på flere av låtene på cover-albumet ”Dylan”.

Fra midten av 70-tallet tok det tid før deres neste prosjekt sammen fant sted – de berømte og uutgitte Bromberg Sessions fra 1992, der Dylan spilte inn et tredvetalls låter under Brombergs musikalske ledelse. Et stort antall av låtene var Brombergs egne, valgt av Dylan, kombinert med en lang rekke låter fra blues- og country-historien. Flere er i sirkulasjon, bl.a.. nydelige versjoner av folk-balladen »Polly Vaughn«, Jimmie Rodgers-låten »Miss the Mississippi and you« og Bromberg’s egen »Kaatskill Cerenade«. Dylan søkte igjen etter live-følelsen i studio, med stort band, både med blåsere og kor. Det er mange av oss som drømmer om at disse innspillingene en dag skal bli utgitt, helt eller delvis. Men Dylan tenkte annerledes den gangen, gikk heller i studio og spilte i løpet av en kveld inn »Good As I Been To You«.

Try Me One More Time

Med »Try Me One More Time« har David Bromberg på mange måter levert sin egen »Good As I Been To You«, kun kompet av eget akustisk gitarspill. Prologen er Bromberg’s egen tittellåt, nydelig ballade med slide-gitar, inspirert og utviklet fra en innspilling av Marshall Owens i 1931. Tonen er satt, og Bromberg overbeviser stort som bluesvokalist. Det er slående hvordan han har modnet som sanger, og hvordan tidens tann har gitt ham et enda mer autentisk bluesuttrykk enn på tidligere plater. Neste låt er Robert Johnson’s »Kind Hearted Woman«. Gitarspillet er både mykt og tøft på samme tid, og Bromberg gjør ikke skam på mesteren. Heller ikke i sin følsomme versjon av Dylan’s »It Takes A Lot To Laugh, It Takes A Train To Cry«. Bromberg spilte denne sammen med Dylan på en konsert i Chicago i 1997, og benevner det som »a highpoint for me«.

For de som ikke har hørt Bromberg før, kan referanser som Maria Muldaur’s album »Richland Woman Blues« og de mange fantastiske samarbeidsprosjektene mellom Jerry Garcia og David Grissman nevnes som referanser for dette albumet, både i stemning, stil og repertoarvalg. Dette selvfølgelig i tillegg til Dylan’s »Good As I Been To You« og »World Gone Wrong«.

Platens mulige høydepunkt er Bromberg’s versjon av Elizabeth Cotten’s »Shake Sugaree«, men da sammen med Blind Willie McTell’s »Love Changing Blues« – i begge imponerer han faktisk like mye som vokalist som gitarist - med nerve, følelse og enkelhetens virtuositet.

»Try him« – for første gang – eller »one more time«. For de som vil dukke tilbake i Bromberg’s historie, vil ellers »The Player – A Retrospective« fra 1998 være et greit sted å starte.

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify