Recension
Mercy Brothers, The
Strange Adventure
(Corazong Records)

Et merkelig eventyr – det gjelder også dette albumet i seg selv. Spilt inn allerede i 2003, utvidet med liveinnspillinger fra 2005, og supplert med studio demo fra 2001, og altså nå, nyutgitt som en hel, og full, pakke, endelig med norsk distribusjon.

I Norge vil mange kjenne Barrence Whitfield best fra tidligere samarbeid med Tom Russell, spesielt platene ”Cowboy Mambo” og ”Hillbilly Voodoo”. Stemmen er sterk og svart i soultradisjon, men brukt på både disse og denne nye platen vil slektskapet med stemmer som både John Hiatt og Taj Mahal være relevante assosiasjoner. Tom Russell bidro til å få forløst Whitfields potensiale innen folk/country og country blues.

Vennskapet med Michael Dinallo startet i 1995, da Whitfield’s band, The Savages, og Dinallo’s, The Radio Kings, spilte samme sted. På slutten av nittitallet tok Dinallo plass som gitarist i The Savages, og et nærmere samarbeid om repertoar og kurs ble etablert. I 2002 var de innom Norge, og traff den ikke ukjente gitaristen Vidar Busk, som også er tøff og tilstedeværende på hele denne produksjonen, både studio og live.

Platen er delvis en historiebok, men også et sterkt og potent uttrykk for hvordan tradisjonens elv finner nye utløp. Blind Willie Mc Tell’s ”Broke Down Engine” er kanskje høydepunktet på platen, og utvalget av coverversjoner fungerer strålende. Ikke alle av Dinallo’s låter har den pondusen som skal til i dette selskapet, men noen av låtene svinger det rått av. Her kan vi kanskje først og fremst nevne ”Down That Road”, og hans parafrase over ”Mystery Train”, ”Misery Train”. Gitarspillet på sistnevnte er en sjelden fryd for øret. ”Mr. Johnson” er også så bra at man enfoldig kunne tenke at den måtte ha et langt eldre opphav.

Live-delen av platen blir mer av det samme, men i enda røffere utgaver. Høydepunktet for undertegnede er forøvrig en strålende versjon av Woody Guthrie’s ”California Stars”, men ”Long Black Train” swinger også upåklagelig. I tillegg får vi en rocka versjon av den gamle sliteren ”Pallet On The Floor”. Denne bør det danses swing til! Så roes det hele ned med en fin akustisk versjon av Dinallo’s ”Tennessee Blues”.

Alt i alt en solid plate, godt håndverk fra ende til annen. Spilleglede og entusiasme er bærende elementer hele veien. Uten coverversjonene ville albumet kanskje ikke holdt hele veien hjem, men slik mixen har blitt, er dette en pakke som Mercy Brothers så absolutt kan være bekjent av. Godkjent!

/Johnny Borgan