Recension
Ely, Joe
Happy Songs from Rattlesnake Gulch
(Rack ´Em Records/Import)

Det er noe helt annet med disse karene fra Lubbock, Texas. Joe Ely, Butch Hancock, Jimmie Dale Gilmore og Terry Allen. En sak er at de alle har karrierer som strekker seg over flere årtier. Men det mest iøyenfallende er at de har det til felles at de besitter en kunstnerisk rastløshet som gjør at de sjelden eller aldri lar seg båssette helt.

Da Joe Ely dukket opp som soloartist på slutten av 70-tallet, med cowboyhatten på plass, var det selvfølgelig lett å oppfatte ham som en countryartist. Men så var det dette med den doble bruken av pedal steel gitar og pressluftborr på plate og scene?

Da Ely teamet opp med The Clash på konserter og den skarpladde konsertplaten ”Live Shots” i 1980, var tvilen feid til side; Ely var en vaskeekte Texas rock´n´roller som heller red ut på prærien på en utemmed vildhest, enn en å sette seg på en av Nashvilles gyngehester.

På vei mot tretti år senere har Ely et stort antall plater bak seg, solo og etterhvert også sammen med Hancock og Gillmore i trioen The Flatlanders. I det dette skrives er han på storytellerturné med Guy Clark, John Hiatt og Lyle Lovett under banneret The Four Horsemen Tour. I mars åpner han kunstutstilling i Austin, Tx, parallelt med utgivelsen av essay-boka ”Bonfire of Roadmaps”. Sist fredag fylte han 60!

”Happy Songs from Rattlesnake Gulch” er ingen radikal stilendring fra det vi etterhvert kan kalle klassisk Ely. Det dreier seg om en modernisering av Buddy Hollys offensive rytmer, underfundig poesi og Elys egenartede stemme. Ely har kalt inn en tropp av gitarister til innspillingene; Rob Gjersoe, David Grissom, Mitch Watkins, David Holt og Bradley Kopp, alle gitarister som har pådratt seg hevede øynebryn i byen der taxisjåføren din alltid viser seg å være en fabelaktig gitarist.

På nesten halvparten av sangene har Ely plantet blåsere og tvers igjennom pumpes lyden opp av organistene Reese Wynans og Joel Guzman.

Summen blir premium Texas rock slik den sjelden spilles andre steder lenger. Ingen pretensjoner, ingen tafatte forsøk på modernisering, ingen sleipe ballader, ingen hip produsent som bare har leid ut navnet sitt. En plate som får meg til å tenke på en bumper-sticker jeg så i Austin for noen år siden. ”I´d rather be a fencepost in Texas, than the governor of Tennessee”.

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify