Recension
Blandade Artister
A Salute to the Blues. Lightning In A Bottle
(Sony Legacy)

2003, The Year of the Blues, ble bl.a. markert ved at Martin Scorsese koordinerte produksjonen av sju TV-filmer med sju forskjellige regissører som dekket hver sine felter av blueshistorien. Hundreårsfeiringen av bluesens historie ble sparket i gang 7. februar av en seks timers konsert i Radio City Music Hall i New York. Den foreligger nå som film og dobbelt-CD, der et kremutvalg av dagens bluesutøvere møter utvalgte kremartister fra moderne R&B, rap, roots og afrikansk. Et stjernelag med bl.a. Dr. John, Danny Kortchmar, Keb Mo, Kim Wilson og folk fra Memphis Horns utgjør kveldens husband som backer de mellom 20 og 30 artistene som hyller bluesens storheter og tolker deres musikalske arv ut fra dagens ståsted.

De to CDene utvikler seg fra de afrikanske røttene – representert ved Angelique Kidjo – via Honeyboy Edwards´ og Keb Mo´s intense deltabluestolkninger , og ikke minst et av høydepunktene på konserten der Allison Krauss spiller bluegrassfele på »Sitttin´ On Top Of The World« sammen med den tidligere avantgardejazzeren James Blood Ulmer. Macy Gray´s versjon av »Hound Dog« blir bare mas, mens Buddy Guy er i storform på Muddy Waters´ »I Can´t Be Satisfied«, og på CD2 er han tilbake med en sugende versjon av sin egen klassiker «First Time I Met the Blues«. Bonnie Raitt er ingen Elmore James når hun gjør »Coming Home«, mens langt bedre Elmore blir levert av Gregg Allman i »Sky Is Crying«, ikke minst med god hjelp en av dagens Allman Brothers, Wayne Haynes, som har tilegnet seg Duane Allmans slide-stil så det holder. Så er det en smaksak om man orker å høre på Aereosmith-guttene Tyler og Perry gjøre sin overtydelige cock-rock-versjon av »I´m A King Bee«.

Men OK. De er her alle sammen: Robert Cray, Shemekia Copeland, Solomon Burke, David Johansen & Hubert Sumlin – Angelique Kidjo med «Voodoo Child« og Buddy Guy og Vernon Reid, Mos Def og Chuck D. Og B.B. King setter punktum med »Sweet Sixteen« som han har gjort så mange ganger før.

De fleste bluesfans vil ha det aller meste fra før i originale og ofte bedre versjoner. Det som er spesielt er de enkelte sporene der uventede kombinasjoner av artiser og låter dukker opp. Og det er jo kult å høre at Gatemouth Brown fortsatt gjør »Okie Dokie Stomp« som en tornado fra Gulfkysten. Det er en verdig hyllestplate, og det er mye på et brett. Og kanskje er det en riktig introduksjonsplate for de som ennå ikke har hørt noe særlig blues.

/Øyvind Pharo